Politiske virkemidler – innledning

Da den europeiske miljøpolitikken først ble utviklet, var mange av politikkinstrumentene rettet mot konkrete miljøproblemer. Siden ingen spesifikke politikkinstrumenter kan være løsningen på alle problemene, har spekteret av lover utvidet seg gradvis for å løse stadig mer komplekse miljø- og helsemessige problemstillinger. I dag omfatter mange miljøpolitiske tiltak en kombinasjon av følgende:

• tradisjonelle lovregulerende tilnærminger, ofte kalt «myndighets- og kontrolltiltak» (for eksempel utslippsstandarder, forbud av giftstoffer, og landmålingsinstrumenter);
• markedsbaserte instrumenter (slik som miljøavgifter og klimakvoter);
• bevisstgjøring (inkludert, for eksempel, energieffektivitetsmerker og kommunikasjonskampanjer).

EUs nyeste miljøhandlingsprogram, 7. autentiseringsprotokoll, gir et integrert rammeverk for disse politiske tiltakene. Den fastsetter den langsiktige ambisjonen om «living well, within the limits of our planet» (høy livskvalitet innenfor klodens kapasitet).

Vi befinner oss ca. halvveis mellom Europas første miljøpolitikk, som ble etablert i 1970-årene, og 2050-målet for oppnåelse av et bærekraftig kontinent, som fastsatt i 7. autentiseringsprotokoll. Europeisk miljøpolitikk er anerkjent som en av verdens mest solide. Miljøet ville sett ganske annerledes ut, uten denne, som vist i den siste vurderingen fra Det europeiske miljøbyrå (EEA), «The European environment — state and outlook 2015». I forbindelse med slik evaluering, kan spørsmål som «Hva fungerer?», «Hvordan fungerer det?», «Til hvilken pris?» og «Hva er forutsetningene for at det skal fungere?» dukke opp i forbindelse med forbedring av miljøpolitikken og dens gjennomføring og utforming. Evaluering av lover bidrar til å besvare disse spørsmålene.

Evalueringer dekker normalt sett ulike evalueringskriterier. Disse kriteriene fokuserer ofte på lovenes relevans, effektivitet, samt deres sammenheng, men også verdien av politikk på europeisk, nasjonalt eller lokalt nivå. Nylig har relevansen av disse kriteriene blitt anerkjent innenfor rammen av EUs tiltak for å oppnå bedre regulering, også kjent som initiativet «Better Regulation». En rekke evalueringsverktøy og -metoder er tilgjengelig for å evaluere miljøpolitikk mot disse kriteriene, som for eksempel EU-kommisjonens «Evalsed sourcebook».

EØS utgir miljøinformasjon til beslutningstakere og allmennheten, og bidrar til å evaluere miljøpolitikk. EØS sitt arbeid, som til å begynne med fokuserte på lovenes effekt (for eksempel i prosjektet reporting on environmental measures (rapportering av miljøtiltak)), utviklet seg etter hvert til også å fokusere på:

• metoder for evaluering for å ytterligere forbedre vår forståelse av forholdet mellom lover og endringer i miljøtilstanden i Europa;
• effekten av lovene i bestemte systemer, som for eksempel mobilitet, for å bedre forstå og vurdere hvordan lovene kan bidra til en overgang til et mer bærekraftig europeisk samfunn;
• integrering av miljøpolitikk i andre politiske områder (for eksempel EUs felles fiskeripolitikk).

EEA-publikasjoner som bidrar til evaluering av miljøpolitikk, er tilgjengelig her.

• Database for evalueringer utført av/for EU-kommisjonen
• OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) sin ordliste over nøkkelbegreper innen evaluerings- og resultatbasert styring
• Klima-Eval (klimaevaluering), Global Environment Facility sitt nettbaserte fellesskap av praksis for evaluering av klimaendringer og utvikling
• European Environmental Evaluator Network
• First Environment Action Programme
• Seventh Environment Action Programme (7. autentiseringsprotokoll) «living well, within the limits of our planet».