neste
forrige
elementer

Article

Havet

Article Publisert 22.03.2010 Sist endret 21.03.2023
Det biologiske mangfoldet i havet under press

Provinsen Çanakkale ligger på begge sider av Dardanellene og forbinder Marmarahavet med Egeerhavet. Den ligger altså både i Europa og i Asia. Det var her myten om den trojanske hesten som Homer beskriver i Iliaden, utspilte seg. Det var her, i Gallipoli, 130 000 soldater døde under 1. verdenskrig. Området er altså av stor betydning både historisk og mytologisk. Nå er det de mange flotte lystbåtene som preger havnen i Çanakkale.

Bare noen få kilometer sørover langs kysten, i Behramkale, treffer vi Saim Erol. Han er en av de få fiskerne som er igjen i denne lille fiskerlandsbyen som ble grunnlagt der det berømte Athenetempelet lå, med en svimlende utsikt over Edremit-golfen. – I går satte jeg over 700 meter garn. Alt jeg fikk, var fire muller. Ikke en gang verdt drivstoffet jeg brukte! utbryter Saim, som har drevet fiske i dette farvannet i over 20 år.

At det er mindre fisk og flere båter som fisker, er et sårt punkt. Han ser på den seks meter lange båten sin og deretter på et større fartøy ute på havet og legger til: – Jeg pleide å vite alt om denne kysten, hvor jeg skulle fiske og når. Men ting har forandret seg. Det jeg visste, gjelder ikke lenger. Havet har forandret seg.

I løpet av de siste 20 årene har området blitt veldig populært blant turister. De fleste fiskerne har gitt opp og tjener nå til sitt daglige brød ved å frakte turister til strender som bare er tilgjengelige fra sjøen. – I det minste får de litt penger som de kan legge til side til vinteren, sier Hasan Ali Özden, pensjonert lærer og hobbyfisker. – Fiskerne i Sivrice en liten mil lengre vest, er heldigere. Av og til treffer de på sverdfisk på vandring. Og det er gode penger! Men det er lenge siden vi hadde et godt år.

Alt på en gang: klimaendringer, invaderende fremmede arter og forsuring

Fiskeriene er helt avhengige av sunne økosystemer i havet, men klimaendringene har gjort at ting ikke lenger fungerer på samme måte.

Professor Nuran Ünsal ved universitetet i Istanbul forteller at fiskene har endret migrasjonsmønster, noe som har påvirket bestandene. Migrerende arter med høy økonomisk verdi, som stripet pelamide, bluefish eller makrell, vandrer sørover til Middelhavet om høsten og nordover til Svartehavet om våren, hvor de gyter. Men nå blir det stadig færre fisk hvert år som vandrer gjennom de tyrkiske stredene.

– Endringer i vanntemperatur og vindmønstre, som skaper de nødvendige strømmene i havet, har forstyrret migrasjonsmønstrene deres, forteller professor Ünsal, og fortsetter: – Slike arter trenger et helt bestemt miljø med rett vanntemperatur og rett mengde mat i tillegg til tid nok til å gyte.

For tjue år siden migrerte de sørover i september. Nå som vannet i Svartehavet er blitt varmere, trenger de ikke dra sørover før i midten av oktober eller begynnelsen av november. Dermed oppholder de seg kortere i Middelhavet, og følgelig er de både færre og mindre når de igjen vender nordover.

Fisken havner i en knipe når vannet blir varmere, for fiskens metabolisme øker etter hvert som den tilpasser seg. Fisken vokser raskere men blir sjelden større enn en liten voksenstørrelse, og når stoffskiftet øker, trenger den mer mat og mer oksygen. Og etter hvert som temperaturen i vannet øker, går oksygeninnholdet ned. Mange fisk havner i en oksygenklemme – behovet går opp og tilførselen går ned.

I tillegg fører klimaendringene til endringer i surhetsgraden og saltinnholdet i havet og dermed til endringer i lagdelingen. Dette kan få katastrofale følger. Korallrevene kan kollapse, invaderende arter og sykdommer kan spre seg, rovartene på toppen av næringskjeden kan bli utslettet, og det hele kan ende med at den marine næringskjeden bryter sammen.

Invaderende arter

På slutten av 1980-tallet gjorde en kombinasjon av flere faktorer at ansjosbestanden i Svartehavet kollapset. Blant disse faktorene var overfiske, økt næringstilførsel (særlig fra Donau), høyere vanntemperaturer på grunn av klimaendringene og en ny art i regionen, ribbemaneten Mnemiopsis leidyi, som opprinnelig hører hjemme i det nordvestlige Atlanterhavet.

Mnemiopsis leidyi kom sannsynligvis inn i Svartehavet med ballastvann fra lasteskip. Den spiser fiskelarver i tillegg til organismer som ellers ville vært mat for ansjosen. På 1990-tallet ble nok en ribbemanet fra det nordvestlige Atlanterhavet, Beroe ovata, ved et uhell innført i økosystemet i Svartehavet. Innføringen av Beroe ovata, som nesten utelukkende lever av Mnemiopsis leidyi, kaldere temperaturer i årene 1991 til 1993 og en nedgang i næringstilførselen, i tillegg til redusert fiske under kollapsen, lettet noe av presset på ansjosbestandene. Siden da har økosystemet i Svartehavet vist enkelte tegn til bedring.

Et lignende økosystemskifte er også observert i Østersjøen.

Overfiske og klimaendringer har ført til at det ikke lenger er torsk som er den dominerende fiskebestanden i Østersjøen, men sild og brisling.

Enten de settes ut med vilje eller ved et uhell, kan slike invaderende fremmede arter være til stor skade for mennesker, økosystemer og stedegne plante- og dyrearter. Klimaendringene og økt handel og turisme forventes å forverre problemet med invaderende arter.

 

Blått karbon: syretesten

Jordens hav er et enormt ”blått karbonsluk” (eller lager for karbondioksid). Faktisk er havene planetens største karbonlager, med den terrestriske motparten, skogene inkludert, på en fjern andreplass. Disse naturlige slukene har fungert effektivt i tusenvis av år og har virket som en buffer mot plutselige klimaendringer som følge av klimagasser. Men i dag øker innholdet av karbondioksid i atmosfæren raskere enn landjorden og havene klarer å absorbere.

Økt opptak av karbondioksid fra atmosfæren har økt den gjennomsnittlige surhetsgraden i havet. Innen 2100 kommer havet til å være surere enn noen gang de siste 20 millioner år. Forsuring fører til en lavere konsentrasjon av karbonationer, som trengs for å produsere aragonitt og kalsitt — to former for kaliumkarbonat som mange marine organismer bruker til å bygge skallene og skjelettene sine med.

I Europa har forskerne begynt å se forandringer i skallene og skjelettene til mikroskopiske organismer nederst i næringskjeden i havet. Redusert kalsifisering vil sannsynligvis ha en umiddelbart negativ effekt på deres evne til å overleve og på alle de artene som livnærer seg av dem.

Korallene er særlig utsatt ettersom skjelettet – det vi ser som korallrev – dannes ved kalsifisering. Korallrevene er også tilholdssted for så mange som to millioner marine arter, og det er her en firedel av den globale fiskefangsten i utviklingsland i verden finner sted. Konsekvensene av forsuring går langt utover de direkte følgene for marine organismers evne til å danne skjelett. Surere vann kan få en stor innvirkning på respirasjonen hos enkelte arter som ikke bygger skjelett, skjell eller skall ved kalsifisering, som tiarmet blekksprut (11). Selv om vi ennå ikke har full oversikt over konsekvensene av forsuringen av havet, er det beregnet at disse ”blå karbonslukene” svekkes med 7 % årlig — syv ganger så mye som for 50 år siden.

I likhet med skogene på land spiller de marine økosystemene en helt avgjørende rolle i kampen mot klimaendringene. Å tape det ene eller det andre ville vært katastrofalt, men vi forstår fortsatt ikke helt hvor raskt livet under havoverflaten kan endre seg.

På leting etter det lille som er igjen av fisk

Overbeskatning er hovedårsaken til mangelen på fisk i havet. I Europa er bildet meget dystert: nesten ni av ti kommersielle bestander i det nordøstlige Atlanterhavet, Østersjøen og Middelhavet er overbeskattet. Rundt en tredel av dem er så tungt overbeskattet at bestanden står i fare for å miste sin reproduksjonsevne.

I løpet av bare det siste tiåret er den samlede ilandføringen i Den europeiske union redusert med en tredel(12), og europeisk fiskeoppdrett har ikke kunnet kompensere for dette. Det globale konsumet av fisk pr. person er mer enn doblet siden 1973, og europeere spiser i snitt 21 kg fiskeprodukter årlig, noe over det globale gjennomsnittet på 17 kg men under konsumet i USA, Kina og Canada, som er på ca. 25 kg. Variasjonen er stor innenfor EU, fra 4 kg pr. person i Romania til 57 kg i Portugal.

For å dekke etterspørselen etter fisk i Europa importeres grovt regnet to tredeler av fisken(13). Europeerne påvirker dermed fiskebestander og akvakulturproduksjonen i hele verden. I dag bekymrer forbrukere, produsenter og forhandlere seg i økende grad for overbeskatning, og krever ofte garantier for at fisken de spiser og selger stammer fra veldrevne og bærekraftige fiskerier. Men slike forsikringer lar seg vanskelig gi for de fleste fiskebestandene i europeiske farvann.

I forbindelse med den pågående reevalueringen av EUs felles fiskeripolitikk(14) tar Europa nå en ny kikk på fiskeriene i et bredere maritimt og miljømessig perspektiv(15). Her blir det lagt større vekt på økologisk bærekraft for fiskeriene utenfor Europa og på behovet for å forvalte og utnytte naturressursene på en ansvarlig måte uten at framtiden settes på spill. Det vil bli viktig å se nærmere på hvordan denne nye tilnærmingen til sikring av fiskeriene i Europa vil passe inn i det eksisterende internasjonale regimet og forslaget om en regelmessig prosess for vurdering av det globale marine miljøet.

Mot en global vurdering av det marine miljø

Gjennomføringsplanen vedtatt på verdenstoppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg i 2002, inneholdt spesifikke mål for forvaltningen av fiskeriene, herunder mål om gjenoppretting av fiskebestandene til nivåer som kan gi maksimal bærekraftig avkastning, innen 2015. I tillegg identifiserte den behovet for å opprette en “regelmessig prosess” for global rapportering og vurdering av tilstanden i det marine miljø, herunder samfunnsøkonomiske aspekter, både nåværende og forutsigbare, basert på eksisterende vurderinger.

Dette viktige skrittet ble tatt i erkjennelse av behovet for en felles internasjonal innsats for å beskytte og forvalte våre fellesgoder på en bærekraftig måte. Det markerte begynnelsen på en konkret, handlingsorientert prosess for å sikre at landene forplikter seg til en bærekraftig, langsiktig, målrettet innsats.

FNs generalforsamling støttet forslaget i 2005(16) og stadfestet i 2009 ekspertgruppens arbeid hva gjaldt det vitenskapelige grunnlaget for den globale vurderingen. Som med alle internasjonale prosesser vil det ta noen år å få gjennomført den regelmessige prosessen for global rapportering og vurdering.(17)

 

11. "Our Endangered Oceans", Dr. Richard Moss, WWF

12 Eurostat, Europakommisjonen, Kommisjonens arbeidsdokument “Reflections on further reform of the Common Fisheries Policy”

13 Statistikk fra Europakommisjonen http://ec.europa.eu/trade/creating-opportunities/economic-sectors/fisheries/statistics/#stats

14 EU-traktatene fastslår at fiskeriforvaltning hører inn under Fellesskapets enekompetanse fordi fisk forflytter seg over nasjonale jurisdiksjoner og fiskerne har fulgt dem lenge før eksklusive økonomiske soner og Den felles fiskeripolitikk ble innført. I 2009 publiserte Europakommisjonen en grønnbok med en oversikt over endringene som måtte gjennomføres for å håndtere noen av de mest kritiske problemene som fiskeriene i Europa står overfor. Reform of the Common Fisheries Policy, Brussel, 22.4.2009COM(2009)163 final.

15 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/56/EF av 17. juni 2008 om etablering av en ramme for Fellesskapets tiltak innenfor havmiljøpolitikken (havstrategidirektivet) (EUT L 164 av 25.6.2008).

16 FNs generalforsamlings resolusjon 60/30 om hav og havrett

17 FNs generalforsamlings resolusjon 61 om hav og havrett

Permalinks

Dokumenter handlinger