Grønne valg for politiske beslutningstakere, investorer og forbrukere

Transportsektoren leverer en tjeneste som er helt nødvendig i dagens samfunn, og som i stor grad bidrar til livskvaliteten vår. I noen tilfeller dekker transport livsviktige behov som distribusjon av matvarer og reising til og fra skole og arbeid. I andre tilfeller kan transport gjøre at vi får mer ut av fritiden vår. Avhengig av hvilken transportmåte vi velger, kan reisen ha ulik påvirkning på miljøet og menneskers helse. I mange tilfeller har vi et valg.

Tenk på en jobbreise på fem kilometer. Her kan mange alternativer være aktuelle: sykle, kjøre alene i en diesel-SUV, kjøre sammen med kollegaer eller bruke offentlig transport. Enkelte alternativer vil alltid være mer miljøvennlige enn andre. Samtidig vil ikke alle alternativene være tilgjengelige for alle. For eksempel vil sykling i kupert terreng uten sykkelveier på en regntung dag bare appellere til svært motiverte og spreke syklister. Bildeling med elbil vil på sin side forutsette både at det finnes ladestasjoner tilgjengelig, og at et tilstrekkelig antall personer deltar i ordningen.

Transportsektoren omfatter mange ulike aktører – fra byplanleggere og bilprodusenter til passasjerer. For å legge til rette for overgangen til et grønt og bærekraftig transportsystem må alle disse aktørene involvere seg og våge å stille spørsmålstegn ved alle aspekter av dagens system. Noen av disse spørsmålene kan faktisk kreve at vi revurderer forbruksmønstrene og livsstilsvalgene våre, og at vi tenker over hva som er tvingende nødvendig, og hva som bare er kjekt å ha.

Europeisk støtte til karbonfri transport

Per i dag er transportsektoren i Europa svært avhengig av olje. Nybilsalget øker stadig, og flesteparten av disse er dieselbiler. Europas mål er å bevege seg bort fra denne avhengigheten av fossilt brensel.

Fremtiden til Europas transportsektor blir formet av en rekke ulike politiske dokumenter, blant annet Europa 2020-strategien, Veikartet mot en lavkarbonøkonomi i 2050 og Veikartet mot et felles europeisk transportområde og et konkurransedyktig og ressurseffektivt transportsystem (kjent som EUs hvitbok om transport fra 2011).

Dokumentene viser tydelig hvilke utfordringer transportsektoren står overfor: å utvikle et konkurransedyktig transportsystem, redusere Europas avhengighet av importert olje, redusere CO₂-utslippene fra transport med 60 % innen 2050 (sammenlignet med 1990-nivået), og samtidig understøtte økonomisk vekst og sysselsetting.

EU har øremerket midler til disse formålene. Nærmere bestemt vil nesten 20 % av EUs utjevningsmidler (ca. 70 milliarder euro i perioden 2014–2020) bli brukt til å støtte transportinvesteringer. Over halvparten av dette vil gå til å støtte overgangen til en mer energieffektiv, avkarbonisert transportsektor.

Å kjøre eller ikke kjøre?

Selv om borgerne i ulike medlemsstater og aldersgrupper kan ha ulike preferanser når det kommer til transport, synes bil å være det mest populære alternativet. En Eurobarometer-undersøkelse om urban mobilitet viste at halvparten av europeerne bruker bil hver dag, enten som sjåfør eller passasjer. Bilbruken varierer imidlertid mye EU-landene imellom. Åtte av ti respondenter på Kypros oppgir at de bruker bil hver dag, mens mindre enn en fjerdedel gjør det samme i Ungarn.

Daglig bruk av offentlig transport er nokså vanlig i Ungarn, Tsjekkia, Estland og Latvia. På Kypros oppgir tre firedeler av respondentene at de aldri bruker offentlig transport. Nederland, Danmark og Finland har svært høy sykkelandel, der henholdsvis 43 %, 30 % og 28 % oppgir at de sykler hver dag.

Ikke overraskende brukes offentlig transport og sykkel sjeldnere i landene som har høy forekomst av daglig bilbruk. Det er heller ikke overraskende at europeere i alderen 15–24 er den gruppen som har klart høyest sannsynlighet for å bruke offentlig transport minst én gang daglig.

Spørsmålet er hvordan vi kan motivere europeerne til å velge grønnere transportmåter.

Fremtidens personbil: delt og elektrisk?

Renere drivstoff og bedre drivstoffeffektivitet kan til en viss grad bidra til å begrense helse- og miljøkonsekvensene av transport. EU-midler og nasjonale midler har lenge blitt brukt til å finansiere forskning på alternative drivstoff, som har ført til en rekke forbedringer innen drivstoffeffektivitet og motorteknologi. Det er imidlertid også behov for felles standarder og en omfattende utbygging av infrastruktur for lading og tanking som kan motivere til økt bruk av renere drivstoff. Bilkjøpere og -brukere vil ha større sannsynlighet for å velge biler som bruker alternative drivstoff hvis de føler seg trygge på at de enkelt kan lade eller fylle på bilen sin uten å risikere å gå tom på veien.

For å legge til rette for utbygging av infrastruktur (f.eks. ladestasjoner rundt om i Europa) og felles tekniske spesifikasjoner (f.eks. en felles standard for ladeplugger) har EU utarbeidet en omfattende strategi for alternative drivstoff som dekker aller transportmåter, som presenteres i meldingen om «Ren energi til transportsektoren».

Ulike rekkeviddebehov gjør at store kjøretøy gjerne har helt andre energibehov enn en kompakt elbil som er konstruert med tanke på korte kjøreturer i bykjernen. På bakgrunn av disse forskjellene er det åpenbart at det trengs en omfattende miks av alternative drivstoff.

Utviklingen av markedet for alternative drivstoff, inkludert investeringer i tilknyttet infrastruktur, forventes også å styrke økonomien og skape nye arbeidsplasser. Forskning utført av European Climate Foundation tilsier at overgangen til en grønnere bilpark kan skape 700 000 nye arbeidsplasser i EU i årene frem mot 2025. Markedet for alternative drivstoff vil dessuten kunne redusere EUs avhengighet av olje betraktelig, og dermed også den økonomiske risikoen forbundet med svingninger på forsyningssiden.

Det vil ta tid å skifte ut dagens kjøretøypark med mer energieffektive modeller. På grunn av lengre levetid vil det ta mer tid å skifte ut flåtene av luftfartøy, tog og skip enn person- og lastebiler. Når det gjelder personbiler, kan bildelingsordninger utgjøre et interessant alternativ til den tradisjonelle modellen med «én bil per husholdning», særlig for byboere, og dermed bidra til at bilparken skiftes ut raskere. Bildeling kan også gi besparelser for brukeren, ettersom kostnadene forbundet med å eie bil (kjøp, vedlikehold, forsikring osv.) vil bli fordelt på en gruppe brukere. Det kan også redusere behovet for parkeringsplasser i byene. Bileierskap var tidligere et symbol på sosial status, men slik trenger det ikke å være i fremtiden.

Høyere avgifter på de mest forurensende transportmåtene?

Prising kan også brukes som et virkemiddel for å motivere til bruk av grønnere transportmåter. Å legge avgifter på  forurensende transportmåter vil gjøre disse dyrere og dermed trolig redusere etterspørselen. Det motsatte gjelder for grønnere alternativer: Ved å redusere avgiftene kan vi oppmuntre flere til å gjøre mer miljøvennlige transportvalg. Over halvparten av Europas befolkning mener at lavere priser og bedre offentlig transport er den beste måten å bedre reisemønsteret i byene på.

Drivstoff til veitransport er allerede tungt avgiftsbelagt i EU sammenlignet med drivstofftyper som brukes til andre transportmåter. Men det er ulike avgiftssatser for ulike typer veitransportdrivstoff, noe som er med på å påvirke sammensetningen av bilparken. For eksempel har lavere avgifter og andre insentiver knyttet til diesel ført til en kraftig økning i antallet solgte dieselkjøretøy i mange EU-land. Selv om dieselkjøretøy kan ha bidratt til å redusere klimagassutslippene, har den indirekte favoriseringen og den økende dieselandelen bidratt til økt luftforurensning i Europa.

Subsidier og skattefordeler er utbredt i transportsektoren. Noen av disse skal fremme grønnere alternativer som offentlig transport, mens andre – for eksempel skattefordeler for firmabiler eller avgiftsfritak for drivstoff som brukes i internasjonal luftfart og skipsfart – fører til økt bilbruk eller økt forbruk av fossilt brensel. Samlet sett kan disse subsidiene ha stor innvirkning. I Tyskland, som er Europas største bilmarked, ble rundt 64 % av alle nye biler registrert på bedrifter i 2014.

Den store utbredelsen av elbiler i Nederland og Norge henger nøye sammen med insentivene potensielle kjøpere blir tilbudt. Forbrukerne kan imidlertid fort gå tilbake til biler med forbrenningsmotorer dersom disse insentivordningene blir avviklet. Ordningen med reduserte avgifter for ladbare og ikke-ladbare hybridbiler ble endret i Nederland fra og med 1. januar 2016. Endringen resulterte i en kraftig og umiddelbar nedgang i elbilsalget. Tilsvarende forbrukerreaksjoner er også observert i andre land, blant annet Danmark.

Brukerbetaling for infrastruktur

Å kreve betaling for bruk av infrastruktur er et annet effektivt virkemiddel som kan påvirke prisingen av transport og dermed også etterspørselen. Systemer for betaling for bruk av veiinfrastruktur kan være innrettet på ulike måter. Bompengeinnkreving innebærer ofte at bilistene betaler for avstanden de kjører, mens oblatordninger gir bilisten tillatelse til å bruke et lands veiinfrastruktur i en gitt periode.

I 2015 hadde 27 av medlemslandene i EØS en eller annen form for veiavgift for tunge kjøretøy (f.eks. lastebiler og busser). EUs Eurovignettdirektiv legger opp til innføring av veibruksavgifter for denne typen kjøretøy. Regionale og nasjonale myndigheter kan forbedre systemene med brukerbetaling for infrastruktur gjennom en omlegging fra oblater til elektroniske bombrikker. En bredere og mer systematisk bruk av rettferdige og effektive bomsystemer basert på prinsippet om at brukeren/forurenseren skal betale, vil styre brukerne i retning av mer bærekraftige transportvalg.

Offentlige myndigheter spiller også en viktig rolle når det gjelder å sikre at ulike transportsystemer (f.eks. fly og jernbane) blir knyttet sammen og gjøres mer samkjørte (f.eks. ved at det ikke er nødvendig å kjøpe separate billetter), og at prissignalene er konsekvente. De bidrar også til å forme fremtidens mobilitetssystem i kraft av sin regulerende og finansierende rolle. De kan for eksempel sikre at problemstillinger knyttet til avkarbonisering og klimatilpasning alltid blir tatt hensyn til i alle infrastrukturplaner. Offentlige myndigheter kan også legge til rette for samarbeid mellom ulike interessenter, fremme utveksling av kunnskap og innovative ideer og hjelpe ulike aktører med å forberede seg på og takle konsekvensene av klimaendringene. Bedre samtrafikk mellom Europas jernbanetjenester kan kanalisere større godsvolumer mot denne mer miljøvennlige transportmåten.

Transportsektoren er kompleks og omfatter en rekke ulike offentlige og private aktører som infrastruktur- og tjenesteleverandører innen ulike transportmåter, kjøretøyprodusenter, reguleringsmyndigheter og – ikke minst – brukere. Mange av aktørene har bare oversikt over en del av systemet. Videre krever transport mange kostbare og langsiktige investeringer i infrastruktur, luftfartøy, tog, skip og annet utstyr. En stor del av disse investeringene gjøres med offentlige midler.

Avkarboniseringen av transportsektoren kommer til å berøre alle europeere og hele økonomien. Energisektoren i EU vil måtte tilpasse seg endringer i etterspørselen. For eksempel vil økt bruk av elbiler føre til økt etterspørsel etter strøm. I tillegg forventes avkarboniseringen av transportsektoren å få konsekvenser for oljeraffineringssektoren, samtidig som den bringer med seg nye muligheter innen alternative drivstoff. Den kan også styrke Europas konkurransekraft ved å legge til rette for at europeiske produsenter kan utvikle og eksportere banebrytende transportteknologi.

Smart og innovativ mobilitet

En del av etterspørselen etter mobilitet har sitt utspring i livsstil og vaner. Økte inntektsnivåer gjør at stadig flere europeere reiser til andre deler av verden for å arbeide eller ha ferie. Flyreiser, som for 50 år siden var minneverdige opplevelser forbeholdt de få, er i dag blitt noe helt dagligdags. Det samme gjelder for bileierskap, noe som innebærer at de fleste personbiler ikke er i bruk mesteparten av tiden. Forbruksmønstrene har utviklet seg kontinuerlig og vil fortsette å endre seg. Nye feriedestinasjoner, som Arktis, kan komme til å bli attraktive som et resultat av klimaendringene. Vi har imidlertid muligheten til å gjøre grønnere valg.

Innovative løsninger kan faktisk utfordre noen av disse forbruksmønstrene og samtidig dekke behovet for mobilitet. Innovasjon handler ikke bare om motordesign og energieffektivitet – det omfatter også nye bedrifts- og eierskapsmodeller. I en verden der pakketurismen står sterkt, kan man tilby grønne alternativer som for eksempel sykkel- og campingferier rundt om i Europa.

Et nettverk av sykkelveier vil gjøre det mer attraktivt å sykle, både for pendlere og fritidssyklister. I en del EU-land har man begynt å etablere sykkelnettverk som strekker seg utover bykjernene. Tyskland åpnet nylig den første strekningen av det som skal bli en 100 km lang «sykkelmotorvei» som knytter sammen ti byer og fire universiteter i Ruhr-regionen. Sykkelmotorveien vil være helt atskilt fra biltrafikken, og vil i hovedsak gå langs gamle, konverterte jernbanespor. Ifølge enkelte estimater kan det forventes at sykkelmotorveien vil redusere trafikkmengden i området med opptil 50 000 biler per dag når den er ferdig utbygd.

Innovasjon kan også bidra til å forbedre fraktlogistikk og veitransport generelt. Mange lastebiler er ikke fullastet på returreisen, og forbedringer i den operasjonelle logistikken vil derfor kunne redusere omfanget av slik «tomkjøring», og følgelig antallet lastebiler på veien. En flåte av selvkjørende lastebiler gjennomførte nylig en kjøretur på 2 000 km på europeiske veier. Selvkjørende personbiler er også under utvikling. Det forventes at disse vil kunne redusere drivstofforbruket gjennom bedre regulering av hastigheten. De vil også kunne styrke mobiliteten til visse samfunnsgrupper, som barn og eldre. Ved å bygge smarte transportsystemer kan vi forebygge ulykker, redusere drivstofforbruket og begrense køproblemer.

Smart mobilitet kan gjøre det mulig å dekke folks mobilitetsbehov ved å kombinere ulike transportmåter og -alternativer (offentlig transport, bildeling, billeietjenester, drosjer og sykkelsystemer) ved bruk av IT, apper og smart fakturering.

Innovasjon og forskning vil utvilsomt være viktige drivkrefter for overgangen til smartere og grønnere mobilitet. Så hva er det neste vi bør utforske – solkraftdrevne trehjulssykler, farkoster utstyrt med seil og solcellepaneler, eller droner som kan yte førstehjelp?