Landbruket og klimaendringene

Mennesket har et grunnleggende behov for mat, og et sunt kosthold er avgjørende for god helse og velferd. Over tid har produksjons- og leveringssystemet som sikrer at vi får dekket våre behov for mat og ulike smaker, utviklet seg til å bli meget komplekst og stadig mer globalisert. I dagens verden kan fisk fanget i Atlanteren få dager etter bli servert på en restaurant i Praha sammen med ris importert fra India. På samme måte blir europeiske matvareprodukter solgt og konsumert i resten av verden.

Landbruket bidrar til klimaendringene

Før vi har maten på tallerkenen, har den blitt produsert, lagret, bearbeidet, pakket, transportert, tilberedt og servert. Hvert trinn i denne kjeden medfører utslipp av klimagasser til atmosfæren. Spesielt landbruket har store utslipp av metan og dinitrogenoksid, to sterke drivhusgasser. Metan produseres ved gjæring i tarmene hos buskapen og slippes ut ved oppstøt. Metan kan også lekke ut av husdyrgjødsellagre og fra organisk avfall på fyllplasser. Utslippene av dinitrogenoksid er et indirekte produkt av organisk gjødsel og mineralgjødsel.

Landbruket sto i 2012 for 10 prosent av EUs samlede utslipp av klimagasser. Takket være en betydelig nedgang i husdyrbestandene, mer effektiv bruk av gjødsel og bedre håndtering av husdyrgjødsel gikk utslippene i landbruket i EU ned med 24 prosent fra 1990 til 2012.

Utviklingen i landbruket i resten av verden går dessverre motsatt vei. I perioden 2001–2011 økte de globale utslippene fra jordbruk og husdyrhold med 14 prosent. Utviklingslandene sto for det meste av denne økningen, på grunn av økningen i landbruksproduksjonen totalt sett. Denne utviklingen har vært drevet av en økt global matvareetterspørsel og endrede matvaner etter inntektsøkning i en del utviklingsland. Utslippene av tarmgasser fra husdyr økte i denne perioden med 11 prosent og utgjorde 39 prosent av landbrukssektorens samlede klimagassutslipp i 2011.

Gitt matens store betydning for oss, vil det by på store utfordringer å få til en ytterligere nedgang i klimagassutslippene fra landbruket. Likevel er det fortsatt rom for ytterligere reduksjon i klimagassutslippene som stammer fra produksjonen av mat i EU. Bedre integrering av nye metoder i produksjonen, som å fange metan fra husdyrgjødsel, mer effektiv bruk av gjødsel og økt effektivitet i kjøtt- og melkeproduksjonen (dvs. redusere utslippene per enhet produsert mat) kan bidra.

I tillegg til disse effektivitetsgevinstene vil også endringer på forbrukersiden kunne bidra til ytterligere reduksjon i matrelaterte klimagassutslipp. Grovt regnet er det kjøtt- og melkeprodukter som har det største globale fotavtrykket med hensyn til karbon, råvarer og vann per kg, uansett matvaretype. Målt i klimagassutslipp står husdyrproduksjonen og fôrproduksjonen hver for over 3 milliarder tonn CO2- ekvivalenter. Transport fra produksjonssted og bearbeiding utgjør bare en liten del av alle matrelaterte utslipp. Ved å redusere matavfallet og inntaket av utslippsintensive matvarer kan vi bidra til å få ned klimagassutslippene i landbruket.

Klimaendringene påvirker landbruket

Avlingene trenger god jord, vann, sollys og varme for å vokse. Varmere lufttemperatur har allerede påvirket vekstsesongen i store deler av Europa. Blomstrings- og innhøstingstiden for kornavlinger er nå forskjøvet flere dager framover. Disse forandringene er ventet å fortsette i mange regioner.

Generelt kan lengre vekstsesong og en lengre frostfri periode føre til at produktiviteten i landbruket vil gå opp i Nord-Europa. Med varmere temperaturer og lengre vekstsesong kan kanskje også nye vekster dyrkes. I Sør-Europa kan imidlertid hendelser med ekstrem varme og mindre nedbør og mindre tilgang på vann redusere produktiviteten i jordbruket. Avlingene forventes også å svinge stadig mer fra år til år på grunn av ekstremværhendelser og andre faktorer som skadedyr og sykdom.

I deler av middelhavsområdet vil en del av sommervekstene på grunn av den ekstreme varmen og vannstress i sommermånedene kunne måtte dyrkes om vinteren i stedet. I andre områder, som i Vest-Frankrike og Sørøst-Europa, kan varme og tørre somre komme til å gi mindre avlinger, uten at de der vil ha mulighet til å dyrke de aktuelle sortene om vinteren i stedet.

Endringene i temperaturer og vekstsesonger kan også påvirke formeringen og spredningen av enkelte arter, som insekter, ugress eller sykdommer, som også kan gå ut over avlingene. En del av dette potensielle avlingstapet kan kompenseres ved andre dyrkingsmetoder, for eksempel gjennom vekselbruk slik at avlingen avpasses etter tilgangen på vann, tilpassing av såtid til temperatur og nedbørsmønstre og bruk av vekstsorter som er bedre tilpasset de nye forholdene (f.eks. arter som tåler varme og tørke).

Landbaserte matkilder er ikke de eneste matkildene som påvirkes av klimaendringene. Fordelingen av en del fiskebestander har allerede forandret seg i Nordøst- Atlanteren. Dette har fått konsekvenser for de samfunnene som er avhengige av disse bestandene, gjennom hele forsyningskjeden. Sammen med økt skipsfart kan varmere vann også bidra til at invaderende saltvannsarter etablerer seg og dermed fører til kollaps i lokale fiskebestander.

For bønder og fiskersamfunn finnes det en del EU-fond, blant annet Det europeiske fond for utvikling av landdistriktene, Den felles landbrukspolitikk (CAP) og lån fra Den europeiske investeringsbank, de kan søke om for å tilpasse seg klimaendringene. Under Den felles landbrukspolitikken finnes det også andre midler avsatt for å bidra til å redusere klimagassutslippene fra landbruket.

Globalt marked, global etterspørsel, global oppvarming...

I tråd med forventet befolkningsvekst og kostholdsendringer som involverer et høyere kjøttforbruk forventes den globale etterspørselen etter mat å øke med inntil 70 prosent i de nærmeste tiårene. Landbruket er allerede en av de sektorene av økonomien som har størst miljøvirkninger. Den store økningen i etterspørselen vil ikke overraskende skape ytterligere belastninger. Hvordan skal vi klare å møte den økende globale etterspørselen og samtidig klare å redusere miljøvirkningene av europeisk matproduksjon og -forbruk?

Å redusere mengdene mat som produseres, er ikke noen levedyktig løsning. EU er en av verdens største matvareprodusenter. Her produseres omkring en åttendedel av alt korn i verden, to tredjedeler av all vin, halvparten av all sukkerbeteproduksjon og tre fjerdedeler av all olivenolje. Enhver reduksjon i basisvarene vil sannsynligvis undergrave matvaresikkerheten i EU og verden og medføre en økning i matvareprisene på verdensbasis. Dette vil gjøre tilgangen til rimelig og næringsrik mat vanskeligere for mange grupper i verden.

Å produsere mer mat på det jordbruksarealet som allerede er i produksjon, krever ofte bruk av mer nitrogenbasert gjødsel, som i sin tur fører til utslipp av dinitrogenoksid og bidrar til klimaendringene. Intensivt landbruk og intensiv gjødsling gir også utslipp av nitrater i jord og vannforekomster. Høye konsentrasjoner av næringsstoffer (spesielt fosfater og nitrater) i vannforekomster forårsaker eutrofiering, men er ikke direkte knyttet til klimaendringene. Eutrofiering fører til økt algevekst og redusert oksygeninnhold i vannet, og dette får i sin tur store konsekvenser for livet i vann og for kvaliteten på vann.

Å møte den økende etterspørselen etter mat ved å bruke større landarealer, enten det skjer i Europa eller i andre deler av verden, vil få alvorlige konsekvenser for miljø og klima. De landområdene som egner seg best for jordbruk i Europa, er for en stor del allerede dyrket opp. Land, spesielt fruktbart jordbruksland, er en begrenset ressurs i Europa og i verden.

Ettersom prosessen med å rydde skog til jordbruksland er en kilde til klimagassutslipp, er ikke dette en løsning. I likhet med andre arealbruksendringer bidrar avskoging (som nå hovedsakelig er et fenomen som finner sted utenfor Den europeiske union) også til at det biologiske mangfold blir truet, i tillegg til at naturens evne til å håndtere klimaendringene (for eksempel gjennom å absorbere store nedbørsmengder) svekkes ytterligere.

Motstridende hensyn

Det er klart at verden vil måtte produsere mer mat, og at de viktigste ressursene er begrenset. Landbruket har stor innvirkning på miljø og klima. Dessuten har klimaendringene betydning — og vil fortsette å ha betydning — for hvor mye mat som kan produseres og hvor.

Hvem som får produsere hva og hvor, er et sosialpolitisk spørsmål og vil bli stadig mer omstridt i tiden framover. Den globale konkurransen om grunnleggende ressurser, spesielt i betraktning av de forestående konsekvensene av klimaendringene, driver industrilandene til å kjøpe opp store landbruksområder i mindre utviklede land. Dette oppkjøpet av landarealer og virkningene av klimaendringene reiser spørsmål om matvaresikkerheten, spesielt i utviklingsland. Matvaresikkerhet er ikke bare et spørsmål om å produsere mat i tilstrekkelige mengder, men også om å ha tilgang til mat med tilstrekkelig høy næringsverdi.

Dette er et sammensatt problem som krever at klimaendringer, energi og matvaresikkerhet ses i sammenheng i en integrert politikk. I lys av klimaendringene og konkurransen om knappe ressurser vil hele matsystemet måtte endres innenfra og bli langt mer ressurseffektivt, samtidig som miljøvirkningene reduseres. Altså må også klimagassutslippene fra matsystemet ned. Vi må øke avkastningen og samtidig bli mindre avhengige av landbrukskjemiske produkter, redusere næringsmiddelavfallet og kutte i forbruket av ressursintensive og klimagassintensive matvarer som kjøtt.

Når vi gjør dette, må vi også huske at bøndene kan spille en helt avgjørende rolle i opprettholdelsen og forvaltningen av Europas biologiske mangfold. De er dessuten en avgjørende del av økonomien i landdistriktene. Derfor bør politiske tiltak for å håndtere dette svært komplekse problemet som mat og miljø utgjør, ta hensyn til landbrukets påvirkning på miljøet og dets sosialøkonomiske betydning i mange samfunn.