En ressurseffektiv, grønn og sirkulær økonomi

Velferd er verken lett å definere, eller lett å måle. Mange av oss ville vel nevne god helse, familie og venner, trygghet, det å bo i et hyggelig, sunt miljø, jobbtilfredshet og en inntekt som sikrer en god levestandard, som faktorer som bidrar til velferden.

Selv om det kan variere fra en person til en annen, er økonomiske aspekter — som å ha arbeid, en rimelig inntekt og gode arbeidsvilkår — viktige for velferden. Jobbsikkerhet eller arbeidsledighet blir spesielt viktige aspekter i økonomisk vanskelige tider og kan gå ut over trivselen og velferden i samfunnet.

Det er innlysende at vi trenger en velfungerende økonomi som ikke bare gir oss  de varene og tjenestene vi trenger, men også arbeid og inntekter som sikrer en viss levestandard.

Økonomien avhenger av miljøet

En velfungerende økonomi avhenger blant annet av en uavbrutt strøm av naturressurser og materialer som tømmer, vann, avlinger, fisk, energi og mineraler. Stans i forsyningen av sentrale ressurser kan faktisk lamme hele sektorer og tvinge bedrifter til å si opp ansatte eller stanse leveringen av varer og tjenester.

Å ha en uavbrutt forsyning innebærer at vi kan ta ut så mye vi vil. Men kan vi egentlig det? Eller hvis vi gjør det, hvordan vil det påvirke miljøet? Hvor mye kan vi faktisk hente ut uten å skade miljøet?

Det korte svaret er at vi allerede utvinner for mye, mer enn jordkloden kan produsere eller etterfylle i en gitt periode. Ifølge enkelte studier har det globale materialforbruket per capita doblet seg de siste hundre årene, mens primærenergiforbruket har tredoblet seg. Med andre ord bruker hver en av oss grovt regnet tre ganger så mye energi og dobbelt så mye materialer som våre forfedre i 1900. Og i tillegg er vi nå mer enn 7,2 milliarder mennesker, mot 1,6 milliarder i 1900.

Med denne utvinningsgraden og måten vi bruker ressursene på, svekker vi jordens evne til å fø på oss. Ta for eksempel fiskebestandene. Overfiske, forurensning og klimaendringer har påvirket verdens fiskeressurser i høy grad. Mange kystsamfunn som tidligere hadde fiske som næringsvei, har måttet investere i andre sektorer, blant annet turismen. De som ikke har evnet å diversifisere næringsgrunnlaget, strever.

Menneskenes økonomiske aktiviteter har faktisk mange konsekvenser for miljøet og samfunnet. Luftforurensning, forsuring av økosystemene, tap av biologisk mangfold og klimaendringer er alle miljøproblemer som går ut over velferden vår.

Omstilling til en grønn, ressurseffektiv økonomi

For å bevare miljøet og kunne fortsette å høste av de fordelene vi har av det, må vi redusere mengden materialer vi henter ut av miljøet. Dette fordrer at vi endrer måten vi produserer varer og tjenester og forbruker materialressurser på. Kort sagt må vi gjøre økonomien grønnere.

Selv om begrepet "grønn økonomi" kan defineres på flere måter, vil vi med dette begrepet vanligvis tenke på en økonomi der alle valg vi kan gjøre som er knyttet til produksjon og forbruk, gjøres med tanke på samfunnets velferd og et generelt sunt miljø. For å si det litt mer teknisk er det en økonomi der samfunnet bruker ressursene effektivt til å styrke velferden for menneskene i et inkluderende samfunn, samtidig som natursystemene vi er avhengige av, blir ivaretatt.

EU har allerede vedtatt strategiske mål og konkrete tiltaksprogrammer for å gjøre sin økonomi mer bærekraftig. Europa 2020-strategien tar sikte på å få i stand en intelligent, bærekraftig og sosialt inkluderende vekst. Den fokuserer på sysselsetting, utdanning og forskning, men også på å oppnå en lavkarbonøkonomi med klima- og energimål.

Disse målene skal nås ved hjelp av de såkalte flaggskipinitiativene som er definert i denne strategien. Flaggskipinitiativet A resource-efficient Europe (bare på engelsk) spiller en sentral rolle i EUs politikk på dette området. Det er også innført en rekke lovgivningspakker for å kunne implementere dets målsetninger.

Men hva skal til for å gjøre EUs økonomi ressurseffektiv? Kort sagt må produksjonen og forbruket foregå på en måte som sikrer optimal utnyttelse av alle ressurser som er involvert. Dette forutsetter at vi må få på plass produksjonssystemer som skaper stadig mindre avfall, eller som produserer mer ved hjelp av mindre.

(c) Stipe Surac / EEA Waste•smART

Det er systemene som er viktige, ikke sektorene

Vi må også se på hele systemene, ikke sektorene. Et system består av alle prosesser og infrastrukturer i forbindelse med en ressurs eller en aktivitet, og som er avgjørende for menneskelige aktiviteter. For eksempel vil energisystemet inkludere de typene energi vi bruker (kull, vind, sol, olje, naturgass osv.), hvordan vi utvinner eller produserer denne energien (vindturbiner, oljebrønner, skifergass osv.), hvor vi bruker den (industri, transport, oppvarming av boliger osv.), og hvordan den distribueres. Andre forhold som areal- og vannressurser som påvirkes av energibruken og energiproduksjonen, må også tas i betraktning.

Materialer inn – produkter og avfall ut

For å produsere en vare eller tjeneste, trenger vi innsatsfaktorer. For å produsere avlinger trenger gårdbrukeren for eksempel, i tillegg til egen arbeidskraft, arealer, såkorn, vann, sol(energi), redskaper, og i moderne landbruk gjødsel og plantevernmidler og mer avanserte redskaper. Mer eller mindre det samme gjelder for moderne industri. For å produsere elektronisk utstyr trenger vi fortsatt arbeidskraft, i tillegg til energi, vann, areal, mineraler, metaller, glass, plast, sjeldne jordmetaller, forskning osv.

Mesteparten av materialene som brukes i produksjonen i Den europeiske union, er utvunnet i EU. I 2011 brukte EU 15,6 tonn innsatsmaterialer per innbygger. 12,4 tonn av dette var materialer utvunnet i EU, mens de resterende 3,2 tonn ble importert.

En liten del av innsatsmaterialene ble eksportert. Resten — 14,6 tonn per innbygger — gikk til forbruk i EU. Det er store variasjoner i materialforbruket fra land til land. For eksempel hadde finnene i 2011 et materialforbruk på over 30 tonn per innbygger, mens det for malteserne bare var på 5 tonn.

I løpet av det siste tiåret har EUs økonomi skapt mer "merverdi" målt i bruttonasjonalprodukt for hver materialenhet (av mineraler, metaller osv.) som ble forbrukt. For eksempel ble det av samme mengde metaller produsert mobiltelefoner eller bærbare PC-er som var mer "verdifulle" enn sine forgjengere, i den forstand at de rett og slett var verdt mer. Dette omtales som ressursproduktivitet. I EU økte ressursproduktiviteten med ca. 20 % i perioden 2000-2011, fra 1,34 euro til 1,60 euro per kilo materialer. I samme periode vokste økonomien med 16,5 %.

En del europeiske land har en relativt høy ressursproduktivitet. I 2011 skapte Sveits, Storbritannia og Luxembourg en merverdi på over 3 euro per kilo materialer, mens Bulgaria, Romania og Latvia skapte mindre enn 0,5 euro merverdi per kilo. Ressursproduktiviteten er nært forbundet med den økonomiske strukturen i det enkelte land. En sterk tjenestesektor og en sterk kunnskapsteknologisk sektor og høye resirkuleringstall synes å styrke ressursproduktiviteten.

En sirkulær økonomi

Dagens produksjons- og forbruksprosesser skaper ikke bare varer og tjenester. De skaper også avfall. Avfallet kan komme i form av forurensning som slipper ut i miljøet, ubrukt materiale (tre- eller metallbiter) eller mat som av en eller annen grunn ikke blir spist.

Det samme gjelder for produkter når de har kommet til slutten av sin levetid. En del kan delvis gjenvinnes eller gjenbrukes, men andre ender opp i deponier, på fyllinger eller brennes. I og med at det er brukt ressurser til å produsere disse varene og tjenestene, vil enhver del av dem som ikke brukes, faktisk utgjøre et potensielt økonomisk tap så vel som et miljøproblem.

Europas innbyggere produserte i snitt om lag 4,5 tonn avfall hver i 2010. Rundt regnet halvparten av dette kommer inn i produksjonsprosessen igjen.

Begrepet "sirkulær økonomi" viser til et produksjons- og forbrukssystem som skaper et så lite tap som mulig. I en ideell verden ville nesten alt bli brukt på nytt, resirkulert eller gjenvunnet for å produsere nytt. Det å forandre design på produkter og produksjonsprosesser kan bidra til å minimere avfallet og forvandle den ubrukte porsjonen til en ressurs.

Mennesker og forretningsideer

Forbrukeren og produsenten er like viktige for at vi skal klare å skape en grønnere økonomi.  Produksjonsprosessen er rustet for å levere det forbrukeren vil ha. Men ønsker vi virkelig å eie flere forbruksvarer, eller ønsker vi bare de tjenestene disse produktene gir oss?

Stadig flere selskaper innfører en forretningsfilosofi  kjent som "samarbeidende forbruk". Denne gir forbrukerne mulighet til å dekke sine behov gjennom leie, produktservicesystemer (PSS) og bytte- og deleringer snarere enn gjennom kjøp. Dette kan nok kreve et nytt tankesett i forhold til markedsføring og produktdesign — med mindre fokus på salg og mer fokus på å lage produkter som varer, og som lar seg reparere.

Internett og sosiale medier gjør det enklere å finne fram til og bruke produkter og tjenester som inngår i et samarbeidende forbruk. Og det trenger ikke være begrenset til å låne verktøy fra naboen, reservere bil gjennom en bilring eller leie elektronisk utstyr. Noen EU-land har også klesbiblioteker, der brukerne kan låne klær.

Ethvert tiltak som bidrar til å redusere uttaket av nye ressurser og minske avfallsproduksjonen, inkludert det å øke ressursproduktivitet, gjenvinning og gjenbruk, letter presset på miljøet og gjør økosystemene bedre i stand til å sørge for oss. Jo sunnere miljøet vårt er, jo bedre har vi det, og jo sunnere vil vi bli.