Avfall: et problem eller en ressurs?

Europa produserer store mengder avfall: mat- og hageavfall, bygg- og anleggsavfall og rivningsavfall, gruveavfall, industriavfall, slam, gamle fjernsynsapparater, gamle biler, batterier, plastposer, papir, sanitæravfall, gamle klær og gamle møbler... og listen fortsetter.

Mengden avfall vi produserer, er nært knyttet til våre forbruks- og produksjonsmønstre. Det store antallet produkter som kommer på markedet, utgjør nok en utfordring. Demografiske endringer, som en økning i antallet enpersonshusholdninger, påvirker også mengden avfall vi produserer (f.eks. at varer pakkes i mindre enheter).

Det store spekteret av avfallstyper og komplekse avfallsbehandlingsveier (illegale inkludert) gjør det vanskelig å få et fullstendig bilde over avfallet som produseres, og hvor det befinner seg. Det finnes data, riktignok av varierende kvalitet, om alle typer avfall.

Hvor mye avfall produserer vi?

EUs senter for avfallsdata sammenstiller avfallsdata på europeisk plan. Data for 2010 fra 29 europeiske land (dvs. EU-28 og Norge) viser at rundt 60 % av avfallet består av mineralavfall og jord, hovedsakelig fra bygg og anlegg, rivningsarbeid og gruvedrift. For metall, papp og papir, tre, kjemisk og medisinsk avfall og animalsk og vegetabilsk avfall, utgjorde hver avfallstype mellom 2 % og 4 % av totalen.

Rundt 10 % av alt avfall som produseres i Europa, er såkalt "kommunalt avfall", altså avfall som hovedsakelig er produsert i husholdningene og i mindre grad i små bedrifter eller offentlige bygg som skoler og sykehus.

I 2012 ble det produsert 481 kilo kommunalt avfall per person i de 33 medlemslandene i Det europeiske miljøbyrå (EEA). Trenden har vært svakt nedadgående siden 2007, noe som delvis kan forklares ved den økonomiske krisen som har rammet Europa siden 2008.

På rett vei: mer resirkulering og mindre deponering av avfall

Den svake nedgangen i produksjonen av kommunalt avfall i EU kan til en viss grad ha bidratt til å redusere miljøvirkningene av avfall. Men selv om mengden avfall er viktig, er det også veldig viktig hvordan avfallet håndteres.

I hele EU blir stadig større mengder avfall resirkulert, og stadig mindre mengder deponeres på fyllplassene. For kommunalt avfall økte andelen resirkulert eller kompostert avfall i EU-27 fra 31 % i 2004 til 41 % i 2012.

Til tross for disse resultatene er det fortsatt store forskjeller landene imellom. For eksempel deponerer Tyskland, Sverige og Sveits mindre enn 2 % av sitt kommunale avfall på fyllplasser, mens Kroatia, Latvia og Malta deponerer over 90 %. De fleste landene med lav deponeringsgrad har høy resirkulerings- og forbrenningsgrad, begge på over 30 % av alt kommunalt avfall.

EUs regelverk setter ambisiøse mål

Endringen innen avfallshåndtering er tett knyttet til EUs avfallsregelverk. Den mest sentrale delen av lovgivningen på dette området er rammedirektivet for avfall. Det inneholder en oversikt over avfallshåndteringshierarkiet som starter med forebygging, etterfølges av forberedelse til gjenbruk, resirkulering, gjenvinning og ender med deponering på fyllplasser. Hensikten er å forebygge avfallsproduksjon i størst mulig grad, å bruke produsert avfall som en ressurs, og å minimere mengden avfall som sendes til deponering.

Avfallsrammedirektivet og andre EU-direktiver om avfall (om deponering av avfall, kasserte kjøretøyer, e-avfall, batterier, emballasjeavfall osv.) inkluderer spesifikke mål. For eksempel skal hver enkelt EU-stat innen 2020 resirkulere halvparten av alt kommunalt avfall, innen 2016 skal 45 % av alle batterier samles inn, og innen 2020 skal 70 % av alt ufarlig bygg og anleggs- og rivningsavfall (etter vekt) resirkuleres eller gjenvinnes.

EU-landene kan innføre ulike tilnærminger for å nå sine avfallsmål. Noen tilnærminger synes å fungere bedre enn andre. For eksempel synes deponiavgifter, hvis de er godt utformet, å være en effektiv måte å redusere deponert avfall på. Utvidet produsentansvar, altså at produsenten må ta tilbake produktet ved utgangen av dets levetid, synes også å være effektivt.

Luftforurensning, klimaendringer, forurensning av jord og vann...

Dårlig avfallshåndtering bidrar til klimaendringer og luftforurensning og påvirker mange økosystemer og arter direkte.

Fyllplasser, som betraktes som siste utvei i avfallshierarkiet, frigir metan, som er en svært kraftig klimagass som knyttes til klimaendringer. Metan dannes av mikroorganismer som finnes på fyllplasser med biologisk nedbrytbart avfall som mat, papir og hageavfall. Avhengig av hvordan fyllplassene er anlagt, kan de også forurense jord og vann.

Etter at avfallet har blitt samlet inn, blir det transportert og behandlet. I transportprosessen slippes karbondioksid — den vanligste klimagassen — og luftforurensende stoffer, herunder svevestøv, ut i atmosfæren.

Noe av avfallet kan gå til forbrenning eller resirkulering. Energi fra avfallet kan brukes til å produsere varme eller elektrisitet, som igjen kan erstatte energi som produseres ved bruk av kull eller andre brensler. Energigjenvinning fra avfall kan dermed bidra til å redusere klimagassutslippene.

Resirkulering kan bidra enda mer til å redusere klimagassutslippene og andre utslipp. Bruk av resirkulerte materialer framfor nye materialer innebærer at vi må utvinne mindre nye materialer, eventuelt at vi kan unngå å produsere dem i det hele tatt.

Avfall påvirker økosystemene og helsen vår

Dårlig avfallshåndtering og forsøpling kan gå alvorlig ut over en del økosystemer, som økosystemene i hav- og kystområdene. Forsøplingen av havet vekker økende bekymring, ikke bare av estetiske årsaker: mange saltvannsarter risikerer å vikle seg inn i eller innta avfall.

Avfall har også indirekte konsekvenser for miljøet. De delene av avfallet som ikke blir resirkulert eller gjenvunnet, representerer et tap av råstoffer og andre innsatsfaktorer som brukes i kjeden, for eksempel i produksjons-, transport- og forbruksfasene for produktet. Miljøvirkningene i livssykluskjeden er betydelig større enn det vi ser i avfallshåndteringsfasene alene.

Avfallet påvirker helsen og velferden vår på mange måter, både direkte og indirekte: metangassene bidrar til klimaendringer, luftforurensende stoffer slippes ut i atmosfæren, ferskvannskilder forurenses, avlinger dyrkes på forurenset jord og fisk får i seg giftige kjemikalier før den til syvende og sist ender opp på middagstallerkenen vår...

Ulovlige aktiviteter som illegal dumping, brenning eller utførsel av avfall spiller også en rolle, men det er vanskelig å beregne det fulle omfanget av dette eller hvilken innvirkning det har.

Økonomiske tap og kostnader ved håndtering

Avfallet representerer også et økonomisk tap og en belastning for samfunnet vårt. Også arbeidskraften og de øvrige innsatsfaktorene (areal, energi osv.) som brukes i utvinnings-, produksjons-, distribusjons- og forbruksfasene, går tapt når "restene" kastes.

Videre koster avfallshåndtering penger. Det er dyrt å opprette en infrastruktur for innsamling, sortering og resirkulering, men så snart den er på plass, kan resirkulering gi inntekter og skape arbeidsplasser.

Avfall har også en global dimensjon som er knyttet til eksport og import. Det vi forbruker og produserer i Europa, kan produsere avfall andre steder. Og i noen tilfeller blir avfallet faktisk en vare som det handles med over landegrensene, både lovlig og ulovlig.

Avfall som ressurs

Hva om vi kunne bruke avfall som en ressurs og dermed redusere behovet for utvinning av nye ressurser? Utvinning av færre materialer og bruk av eksisterende ressurser vil kunne bidra til å avverge noen av virkningene som skapes i kjeden. I denne konteksten representerer også ubenyttet avfall et potensielt tap.

Å gjøre avfall om til en ressurs innen 2020 er et av de viktigste målene i EUs veikart for et ressurseffektivt Europa. Veikartet henleder også oppmerksomheten på behovet for å sikre høy kvalitet i resirkuleringen, overflødiggjøre deponeringen av avfall, begrense energigjenvinningen til ikke-resirkulerbare materialer og stanse ulovlige forsendelser av avfall.

Og det er mulig å oppnå dette. I mange land utgjør kjøkken- og hageavfall størsteparten av det kommunale faste avfallet. Denne typen avfall kan – om den samles inn separat – gjøres om til energi eller gjødsel. Anaerob nedbryting er en avfallsbehandlingsmetode der biologisk avfall utsettes for en biologisk nedbrytningsprosess tilsvarende den som skjer på fyllplasser, men under kontrollerte forhold. Anaerob nedbryting produserer biogass og restmaterialer, som i sin tur kan brukes som gjødsel, på samme måte som kompost.

En EEA-studie fra 2011 ser på de potensielle gevinstene ved bedre håndtering av kommunalt avfall. Resultatene er slående. Forbedringen i håndtering av kommunalt avfall fra 1995 til 2008 førte til betydelig lavere utslipp av klimagasser, hovedsakelig som følge av reduserte metanutslipp fra fyllplasser og utslipp som ble unngått takket være resirkulering. Hvis alle land oppfyller deponidirektivets mål for deponering innen 2020, kan de kutte ytterligere 62 millioner tonn CO2-ekvivalenter klimagassutslipp fra livssyklusen — hvilket ville være et betydelig tilskudd til EUs innsats for å mildne klimaendringene.

Håndtering av avfall starter med forebygging

De potensielle gevinstene er enorme, og de kan lette EUs utvikling mot en sirkulær økonomi der ingenting går til spille. Å bevege seg oppover i avfallshierarkiet byr på miljøgevinster, også for land som har en høy grad av resirkulering og gjenvinning.

Dessverre stimulerer ikke dagens produksjons- og forbrukssystemer noe særlig til forebygging eller reduksjon av avfall. Fra produktdesign og emballering til valg av materialer – hele verdikjeden må utformes på nytt med avfallsforebygging i mente, og deretter kan "restene" fra én prosess bli til innsatsvare i en annen.

Å bevege seg oppover i avfallshierarkiet krever felles innsats fra alle berørte parter: forbrukere, produsenter, beslutningstakere, lokale myndigheter, avfallsbehandlingsanlegg osv. Forbrukere som er villige til å sortere husholdningsavfallet, kan bare resirkulere dette dersom infrastrukturen for innsamling av sortert avfall er på plass. Dessuten er også det motsatte tilfelle – kommuner kan bare resirkulere en økende andel hvis husholdningene sorterer sitt avfall.

Hvorvidt avfallet vil utgjøre et problem eller en ressurs, vil til syvende og sist avhenge av hvordan vi velger å håndtere det.