Luften i Europa i dag

London, 4. desember 1952: En tett tåke begynte å legge seg over byen, og brisen avtok. De neste dagene stod luften over byen stille, og kullfyringen førte til at store mengder svoveloksider ble sluppet ut og ga tåken et gulaktig skjær. Sykehusene ble snart fylt opp av mennesker med luftveissykdommer. På det verste var sikten enkelte steder så dårlig at folk ikke kunne se sine egne føtter. Under “the Great Smog of London” anslår man at det døde mellom 4 000 og 8 000 flere mennesker — for det meste spedbarn og eldre — enn det som var statistisk forventet.

På 1900-tallet var alvorlig luftforurensning ganske vanlig i Europas store industribyer. Fast brensel, særlig kull, ble mye brukt til energiproduksjon i fabrikker og oppvarming av boliger. I kombinasjon med vintervær og meteorologiske faktorer kunne svært høye konsentrasjoner av luftforurensning henge over byområdene i dager, uker og måneder. London har faktisk vært kjent for sin luftforurensning helt siden 1600-tallet. Innen utgangen av 1900-tallet ble smogen i London sett på som et av byens særpreg og hadde også vunnet sin plass i litteraturen.

(c) Ted Russell|Getty Images

Iverksetting av tiltak ga reell forbedring av luftkvaliteten

Mye har endret seg siden da. I årene etter “the Great Smog” førte økt oppmerksomhet fra publikum og politikere til at det ble vedtatt lovgivning med sikte på å redusere luftforurensningen fra stasjonære kilder som boliger, handel og industri. Sent på 1960-tallet hadde mange land, ikke bare Storbritannia, begynt å vedta lover for å redusere luftforurensningen.

I løpet av de 60 årene som er gått siden “the Great Smog”, er Europas luftkvalitet blitt veldig mye bedre, hovedsakelig på grunn av effektivt nasjonalt, europeisk og internasjonalt regelverk.

I noen tilfeller ble det klart at luftforurensningsproblemet bare kunne løses gjennom internasjonalt samarbeid. På 1960-tallet viste studier at surt regn som førte til forsuring av skandinaviske vassdrag, skyldtes forurensende stoffer som ble sluppet ut i luften på kontinentet i Europa. Resultatet ble det første internasjonale juridisk bindende instrumentet som tok opp problemene med luftforurensning på bredt regionalt grunnlag, nemlig De forente nasjoners økonomiske kommisjon for Europas konvensjonen av 1979 om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning (LRTAP).

Den teknologiske utviklingen, delvis tilskyndet av regelverket, har også bidratt til å forbedre Europas luft. For eksempel har bilmotorer blitt mye mer drivstoffeffektive, nye dieselbiler har partikkelfiltre og industrianlegg har begynt å benytte stadig mer effektive renseteknikker. Tiltak som rushtidavgifter og reduserte avgifter på mer miljøvennlige biler har også vært ganske vellykket.

Utslippene av enkelte luftforurensende stoffer, som svoveldioksid, karbonmonoksid og benzen, er kraftig redusert. Dette har ført til tydelige forbedringer i luftkvaliteten og dermed menneskers helse. For eksempel var overgangen fra kull til naturgass avgjørende for å redusere svoveldioksidkonsentrasjonene. I perioden 2001–2010 ble svoveldioksidkonsentrasjonene halvert i EU.

Bly er et annet forurensende stoff som regelverket har bidratt til å redusere utslippene av. På 1920-tallet begynte de fleste kjøretøy å bruke blyholdig drivstoff for å unngå skade på forbrenningsmotorene. Helsekonsekvensene av blyutslipp ble først kjent mange tiår senere. Bly påvirker organer og nervesystem og hemmer den intellektuelle utviklingen, særlig hos barn. Fra 1970-tallet av ble det iverksatt en rekke tiltak både på europeisk og internasjonalt plan, som førte til at blytilsetningene i bensin ble faset ut. I dag rapporterer nesten alle stasjoner som overvåker bly, om konsentrasjoner langt under de grensene som er fastsatt i EUs regelverk.

Hvor står vi i dag?

Når det gjelder andre forurensende stoffer, er resultatene ikke fullt så klare. Kjemiske reaksjoner i atmosfæren og vår avhengighet av visse økonomiske aktiviteter gjør det vanskeligere å takle disse forurensende stoffene.

Et annet problem er måten regelverket gjennomføres og håndheves på i EU-statene. EUs regelverk for luft fastsetter vanligvis mål eller grenser for bestemte stoffer, men lar det være opp til den enkelte stat å bestemme hvordan de vil nå disse målene.

Noen stater har iverksatt mange effektive tiltak for å redusere luftforurensningen. Andre har iverksatt færre tiltak, eller tiltakene har vist seg å være mindre effektive. Dette kan delvis skyldes ulike nivåer av overvåking og forskjeller i statenes evne til å håndheve lovgivningen.

Et annet problem med å få kontroll over luftforurensningen skyldes forskjellene mellom laboratorieforsøk og forholdene i den virkelige verden. I de tilfeller regelverket er innrettet mot bestemte sektorer som transport eller industri, kan teknologi som testes ut under perfekte laboratorieforhold framstå som renere og mer effektive enn de vil være dersom de brukes i reelle situasjoner.

Vi må også huske på at nye forbrukstrender eller politiske tiltak som ikke knytter seg til luft, også kan ha utilsiktede virkninger på luftkvaliteten i Europa.

(c) Cristina Sînziana, ImaginAIR/EEA

"Den gamle praksisen med å svi av stubbmark er fortsatt i hevd på den rumenske landsbygda. Det er en metode som brukes for å forberede arealer for nye avlinger. I tillegg til de negative konsekvensene for naturen anser jeg også denne praksisen som helseskadelig for innbyggerne i lokalsamfunnet. Et visst antall mennesker må delta for å kontrollere brannen, og helsevirkningene blir dermed svært spesifikke."
Cristina Sînziana Buliga, Romania

Eksponeringen for svevestøv er fortsatt høy i byene

Dagens regelverk om svevestøv, både i EU og internasjonalt, klassifiserer partikler i to størrelser — 10 mikrometer eller mindre og 2,5 mikrometer eller mindre (PM10 og PM2,5) — og gjelder direkte utslipp i tillegg til utslipp av forløpergasser.

Det er gjort betydelige framskritt med hensyn til svevestøvutslipp i Europa. Fra 2001 til 2010 sank de direkte utslippene av PM10 og PM2,5 med 14 % i Den europeiske union og med 15 % i de 32 landene som er medlemmer i Det europeiske miljøbyrået.

Utslippene av forløpere til svevestøv har også gått ned i EU: svoveloksider med 54 % (44 % i EEA-32), nitrogenoksider med 26 % (23 % i EEA-32) og ammoniakk med 10 % (8 % i EEA-32).

Men denne utslippsreduksjonen har ikke alltid ført til lavere eksponering for svevestøv. Andelen av Europas bybefolkning som eksponeres for konsentrasjoner av PM10 som ligger over de grenseverdiene som EUs regelverk fastsetter, var fortsatt høy (18–41 % i EU-15 og 23–41 % i EEA‑32), og har bare vist svak nedgang de siste ti årene. Når en tar i betraktning Verden helseorganisasjons (WHO) strengere retningslinjer, ble over 80 % av EUs bybefolkning eksponert for konsentrasjoner av PM10 som oversteg disse retningslinjene.

Så om utslippene har sunket så mye, hvorfor har vi da fortsatt høy eksponering for svevestøv i Europa? Reduksjon i utslippene i et område eller fra en bestemt kilde fører ikke nødvendigvis til lavere konsentrasjoner. Noen forurensende stoffer kan forbli i atmosfæren lenge nok til at de transporteres fra et land til et annet, fra et kontinent til et annet eller i noen tilfeller rundt hele kloden. Transport av partikler og deres forløpere fra et kontinent til et annet kan være noe av forklaringen på at Europas luft ikke har forbedret seg like mye som nedgangen i utslippene av svevestøv og forløpere til svevestøv skulle tilsi.

En annen forklaring på de vedvarende høye konsentrasjonene av svevestøv finner vi i våre forbruksmønstre. De senere år har for eksempel forbrenning av kull og ved i små ovner til oppvarming av boliger vært en viktig kilde til forurensning med PM10 i enkelte byområder, særlig i Polen, Slovakia og Bulgaria. Dette skyldes delvis at høye energipriser har presset husholdninger med lav inntekt til å velge et billigere alternativ.

Ozon: et mareritt på varme sommerdager?

Europa har også lykkes med å redusere utslippene av ozonforløpere mellom 2001 og 2010. I EU sank utslippene av nitrogenoksider med 26 % (23 % i EEA‑32), ikke-metanholdige flyktige organiske forbindelser med 27 % (28 % i EEA-32) og karbonmonoksid med 33 % (35 % i EEA-32). Akkurat som for svevestøv har mengdene av ozonforløpere som slippes ut i atmosfæren gått ned, men det har ikke vært en tilsvarende nedgang i konsentrasjonene av ozon. Dette skyldes delvis transport av ozon og ozonforløpere mellom kontinentene. Topografi og variasjoner fra år til år i meteorologiske forhold som vind og temperatur spiller også en rolle.

Til tross for at de høyeste ozonkonsentrasjonene om sommeren ikke forekommer like ofte, eksponeres befolkningen i byene fortsatt for høye ozonverdier. I perioden 2001–2010 ble mellom 15 og 61 % av bybefolkningen i EU eksponert for ozonnivåer over målverdiene i EUs regelverk, hovedsakelig i Sør-Europa, der somrene er varmest. Tar vi utgangspunkt i Verdens helseorganisasjons strengere retningslinjer, ble nesten alle byboere i EU eksponert for for høye ozonnivåer. Ozonepisoder er generelt vanligere i Middelhavsområdet enn i Nord-Europa.

Men høye ozonkonsentrasjoner om sommeren er ikke bare et byfenomen. Overraskende nok er ozonnivåene generelt høyere ute i distriktene, men der blir færre mennesker eksponert. Byområder har vanligvis mer trafikk enn distriktene, men et av de forurensende stoffene som slippes ut fra veitransport, bryter ned ozonmolekylene gjennom en kjemisk reaksjon og kan føre til lavere ozonnivåer i byområdene. Større trafikkmengder gir imidlertid høyere nivåer av svevestøv i byene.

(c) Jerome Prohaska, ImaginAIR/EEA

Regelverk om utslippsreduksjon

Ettersom utslippene av noen av forløperne til svevestøv og ozon kan ha sitt opphav i andre land, omfattes de av Gøteborgprotokollen til konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning (LRTAP-konvensjonen).

I 2010 oversteg 12 EU-stater og EU selv ett eller flere utslippstak (tillatt mengde utslipp) for ett eller flere forurensende stoffer som omfattes av konvensjonen (nitrogenoksider, ammoniakk, svoveldioksid og ikkemetanholdige flyktige organiske forbindelser). Utslippstakene for nitrogenoksider ble overskredet av 11 av de 12 statene.

EUs regelverk tegner et lignende bilde. EUs direktiv om nasjonale utslippstak (NEC) regulerer utslippene av de samme fire forurensende stoffene som omfattes av Gøteborgprotokollen, men setter noe strengere krav til noen land. Endelige offisielle tall viser at 12 EU-stater ikke klarte å oppfylle sine juridisk bindende utslippsmål for nitrogenoksider i henhold til NEC-direktivet i 2010. Flere av disse landene klarte heller ikke å oppfylle målene for en eller flere av de andre tre forurensningskomponentene.

Hvor kommer de luftforurensende stoffene fra?

Det er generelt enklere å måle hvor mye av de luftforurensende stoffene som stammer fra menneskelig aktivitet enn fra naturlige kilder, men menneskenes bidrag varierer mye fra stoff til stoff. Forbrenning av brensel er klart en viktig bidragsyter og foregår i en rekke økonomiske sektorer, fra veitransport og husholdninger til energiforbruk og energiproduksjon.

Landbruk er en annen viktig bidragsyter til visse forurensende stoffer. Om lag 90 % av ammoniakkutslippene og 80 % av metanutslippene stammer fra landbruksvirksomhet. Andre kilder til metanutslipp er avfallsplasser, kullgruvedrift og langtransportert gass.

I de statene som er medlemmer i eller samarbeider med Det europeiske miljøbyrå, stammer over 40 % av utslippene av nitrogenoksider fra veitransport, mens ca. 60 % av svoveloksidene stammer fra produksjon og distribusjon av energi. Næringsbygg, statlige og offentlige bygg og husholdninger bidrar til om lag halvparten av utslippene av PM2,5 og karbonmonoksid.

Det er tydelig at mange ulike økonomiske sektorer bidrar til luftforurensningen. Å bringe problemstillinger vedrørende luftkvalitet inn i beslutningsprosessen i disse sektorene skaper kanskje ikke avisoverskrifter, men det vil helt sikkert bidra til å forbedre luftkvaliteten i Europa.

Luftkvalitet under offentlig gransking

Det som faktisk har skapt avisoverskrifter internasjonalt og påkalt offentlighetens oppmerksomhet de senere år, har vært luftkvaliteten i enkelte storbyområder, særlig i vertsbyene for De olympiske leker.

Ta for eksempel Beijing. Byen er kjent for sine raskt voksende skyskrapere og for luftforurensningen. Beijing startet med systematisk kontroll av luftforurensningen i 1998, tre år før byen fikk tildelt OL. Myndighetene iverksatte konkrete tiltak for å forbedre luftkvaliteten før OL. Gamle drosjer og busser ble skiftet ut, og forurensende industri ble flyttet eller stengt ned. I ukene før OL ble byggearbeider satt i bero og bilbruken begrenset.

Professor C.S. Kiang, en av Kinas ledende klimaforskere, sier dette om luftkvaliteten under Beijing-lekene: — Under lekenes første dag lå konsentrasjonen av PM2,5, de små partiklene som trenger dypt ned i lungene, på om lag 150μg/m3. Den andre dagen begynte det å regne, vinden tok seg opp og PM2,5 -nivåene falt kraftig og ble liggende på ca. 50μg/m3, som er det dobbelte av grenseverdien i WHOs retningslinjer på 25μg/m3.

(c) Rob Ewen | iStock

En lignende diskusjon fant sted i Storbritannia før OL i London i 2012. Ville luftkvaliteten være god nok for OL‑deltakerne, særlig maratonløpere og syklister? Ifølge Universitetet i Manchester var London-OL ikke forurensningsfri, men kan likevel ha vært de minst forurensede lekene de senere år. Gunstige værforhold og god planlegging synes å ha hjulpet, noe som er litt av en prestasjon sammenlignet med London‑OL i 1952.

Dessverre forsvinner ikke problemene med luftforurensning etter at fokuset på OL er borte. De første dagene av 2013 var Beijing igjen dekket av tung luftforurensning. Den 12. januar viste offisielle målinger PM2.5‑konsentrasjoner på over 400 μg/m3, mens uoffisielle målinger på forskjellige steder kom opp i 800 μg/m3.

Mer informasjon

• EEA-rapport 4/2012 - Air quality in Europe — 2012 report
• EEA-rapport 10/2012 - TERM 2012 — The contribution of transport to air quality