Klimaendringene og luften

I 2009 gjennomførte et tysk-britisk forskningsteam en undersøkelse utenfor kysten av Norge med en type sonar som vanligvis brukes til å søke etter fiskestimer. De var ikke der for å lete etter fisk, men for å observere en av de kraftigste klimagassene, metan, som strømmer ut fra den “smeltende” havbunnen. Deres konklusjoner la seg inn i rekken av alle advarslene vi med tiden har fått om de potensielle konsekvensene av klimaendringene.

I regioner nær polene er deler av landmassene og havbunnen permanent frosset. Ifølge en del estimater inneholder dette laget — permafrosten — dobbelt så mye karbon som det vi i dag har i atmosfæren. Hvis kloden blir varmere, kan dette karbonet frigis fra den råtnende biomassen enten som karbondioksid eller som metan.

— Metan er en klimagass som er over 20 ganger kraftigere enn karbondioksid, advarer professor Peter Wadhams ved Cambridge University. — Så nå risikerer vi at den globale oppvarmingen skyter fart, og at isen i Arktis smelter enda fortere.

Metanutslippene kommer fra menneskelige aktiviteter (hovedsakelig landbruk, energi og avfallshåndtering) og naturlige kilder. Når metanet først har kommet ut i atmosfæren, har det en levetid på rundt regnet tolv år. Selv om metan anses som en relativt kortlevd gass, er tolv år mer enn lenge nok til at gassen kan bli ført lange veier til andre regioner. I tillegg til at det er en klimagass, bidrar metan også til dannelsen av bakkenært ozon, som i seg selv er et viktig forurensende stoff som påvirker mennesker og miljø i Europa.

Svevestøv kan varme opp eller kjøle ned atmosfæren

Karbondioksid er kanskje den største drivkraften bak den globale oppvarmingen og klimaendringene, men det er langt fra den eneste. Mange andre gass- eller partikkelformige forbindelser, såkalte “klimadrivere”, har betydning for hvor mye solenergi (inklusive varme) jorden tar opp, og mengden den reflekterer tilbake i rommet. Klimadriverne omfatter de viktigste luftforurensende stoffene som ozon, metan, svevestøv og dinitrogenoksid.

Svevestøv er et komplekst forurensende stoff. Avhengig av sammensetning kan svevestoff nemlig virke både avkjølende og oppvarmende på klimaet lokalt og globalt. Svart karbon, som er en av bestanddelene i fint svevestøv, og som skyldes ufullstendig forbrenning av drivstoff, absorberer stråling fra solen og infrarød stråling i atmosfæren og har dermed en oppvarmende effekt.

Andre typer svevestøv som inneholder svovel- eller nitrogenforbindelser, har motsatt virkning. De kan fungere som små speil som reflekterer energien fra solen slik at effekten faktisk blir avkjølende. Enkelt sagt avhenger det av hvilken farge det er på partikkelen. “Hvite” partikler reflekterer gjerne sollyset, mens “svarte” og “brune” partikler absorberer det.

Det samme fenomenet gjør seg gjeldende på land. En del av partiklene kommer som nedfall med regn og snø eller faller rett og slett bare ned på jordoverflaten. Men svart karbon kan føres ganske langt bort fra opprinnelsesstedet og lande på snø- og isdekket. I de senere årene har nedfallet av svart karbon i Arktis ført til at de hvite isflatene er blitt stadig mørkere og redusert isens refleksjonsevne, noe som betyr at jorden holder på mer av varmen. Denne ekstra tilførselen av varme gjør at størrelsen på snø- og isdekket krymper enda fortere i Arktis.

Mange av klimaprosessene styres faktisk ikke av det atmosfæren inneholder mest av, men av en del gasser som bare forekommer i veldig små mengder. Den vanligste av disse såkalte sporgassene, karbondioksid, utgjør bare 0,0391 % av luften. Når det er slike små størrelser det er snakk om, vil enhver endring kunne påvirke og endre klimaet vårt.

Mer eller mindre regn?

Det er ikke bare “fargen” som gjør at partikler som svever i luften eller kommer som nedfall på bakken, kan påvirke klimaet. En del av luften består av vanndamp — ørsmå vannmolekyler som svever i luften. Ligger disse vannmolekylene tett nok, blir de til det vi kjenner som skyer. Partikler spiller en vesentlig rolle for hvordan skyer oppstår, hvor lenge de lever, hvor mye solenergi de kan reflektere, hva slags nedbør de gir og hvor, og så videre. Skyene er selvfølgelig helt avgjørende for klimaet, og svevestøvets sammensetning og konsentrasjonene av de enkelte bestanddeler kan faktisk ha betydning for når og hvor nedbøren faller, og påvirke tradisjonelle nedbørmønstre.

Endringer i nedbørmengder og -mønstre har reelle økonomiske og samfunnsmessige kostnader, for de kan påvirke matproduksjonen i verden og følgelig matvareprisene.

Miljøbyråets rapport “Climate change, impacts and vulnerability in Europe 2012” viser at alle regioner i Europa påvirkes av klimaendringene, som har konsekvenser for samfunnet, for økosystemene og for menneskers helse. Ifølge rapporten er det målt høyere gjennomsnittstemperaturer i Europa, samtidig som regionene i Sør-Europa har fått mindre nedbør og Nord-Europa mer. Dessuten smelter iskalotten og isbreene og havnivået stiger. Alle disse trendene forventes å fortsette.

(c) Dovile Zubyte, ImaginAIR/EEA

Forholdet mellom klimaendringer og luftkvalitet

Selv vi ennå ikke skjønner fullt ut hvordan klimaendringene kan påvirke luftkvaliteten og omvendt, tyder nyere forskning på at dette gjensidige forholdet kan være sterkere enn man tidligere har antatt. I sin rapport fra 2007 forutså FNs klimapanel — det internasjonale organet som har fått ansvar for å vurdere klimaendringene — at klimaendringene ville føre til dårligere luftkvalitet i byene i framtiden.

I mange regioner i verden venter man at klimaendringene skal påvirke været lokalt, også forekomsten av hetebølger og episoder med stillestående luft. Mer sollys og varmere temperaturer vil ikke bare kunne føre til lengre perioder med forhøyede ozonnivåer; det vil også kunne føre til at de høyeste ozonkonsentrasjonene blir enda høyere. Dette er ikke godt nytt for Sør-Europa, som allerede har perioder der de kjemper med for høye nivåer av bakkenært ozon.

Etter internasjonale drøftinger om reduksjon av klimaendringene har man kommet til enighet om at økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen skal begrenses til 2° Celsius over førindustrielt nivå. Det er ennå ikke sikkert om verden vil klare å redusere utslippene av klimagasser nok til å nå 2-gradersmålet. Med utgangspunkt i en rekke forskjellige utslippsscenarier har FNs miljøprogram beregnet avstanden mellom de utslippskuttene vi har forpliktet oss til, og de kuttene som faktisk må til for å nå målet. Det er klart at vi må gjøre en større innsats for å øke sjansene våre til å begrense temperaturøkningen til 2 grader.

I enkelte regioner — som Arktis — forventes økningen å bli større. Varmere temperaturer både på land og i havet forventes å påvirke fuktigheten i atmosfæren, noe som i sin tur kan påvirke nedbørsmønstrene. Det er ennå ikke helt klart i hvilken grad høyere eller lavere konsentrasjoner av vanndamp i atmosfæren vil kunne virke inn på nedbørsmønstrene eller klimaet globalt eller lokalt.

Imidlertid vil omfanget av konsekvensene av klimaendringene delvis avhenge av hvordan de ulike regionene tilpasser seg disse endringene. Tilpasningstiltak — fra forbedret byplanlegging til tilpasning av infrastruktur som bygninger og transport — blir allerede iverksatt i Europa, men flere slike tiltak vil måtte iverksettes i tiden framover. Det er mye vi kan gjøre for å tilpasse oss klimaendringene. For eksempel vil planting av trær og flere grøntområder (parker) i urbane områder bidra til å redusere virkningene av hetebølger, samtidig som det vil gjøre luftkvaliteten bedre.

(c) Bojan Bonifacic, ImaginAIR/EEA

Mulige vinn-vinn-scenarier

Mange av klimadriverne er vanlige luftforurensende stoffer. Tiltak for å redusere utslippene av svart karbon, ozon og ozonforløpere vil være godt både for menneskers helse og for klimaet. Klimagasser og luftforurensning har samme utslippskilder. Å kutte i utslippene vil derfor kunne gi gunstige effekter.

Den europeiske union har som mål at innen 2050 skal økonomien være mer konkurransedyktig, mindre avhengig av fossile brensler og påvirke miljøet mindre. I klartekst betyr dette at Europakommisjonen tar sikte på at innen denne datoen skal EU ha redusert utslippene av klimagasser med 80–95 % sammenlignet med 1990-nivå.

Det er umulig å klare overgangen til en lavkarbonøkonomi, med betydelige reduksjoner i utslippene av klimagasser, uten en omlegging av energiforbruket i EU. For å nå disse politiske målene trengs en reduksjon i sluttforbruket av energi, mer effektiv utnyttelse av energien, mer fornybar energi (f.eks. solenergi, vindkraft, jordvarme og vannkraft) og redusert bruk av fossilt brensel. Disse politiske målene forutsetter også mer utstrakt bruk av ny teknologi, som karbonfangst og -lagring, der CO2-utslippene fra industrianlegg “fanges” og lagres i undergrunnen, oftest i geologiske formasjoner der det ikke kan slippe ut i atmosfæren.

En del av disse teknologiene — spesielt karbonfangst og -lagring — representerer imidlertid ikke alltid den beste løsningen på lang sikt. Men ved å hindre at store mengder karbon kommer ut i atmosfæren på kort og mellomlang sikt, kan slike teknologier bidra til at vi kan håndtere klimaendringene fram til det øyeblikk da vi begynner å se virkningene av de langsiktige strukturelle endringene.

Mange studier bekrefter at en effektiv klimapolitikk og en effektiv luftpolitikk vil virke gjensidig gunstig inn på hverandre. Tiltak som tar sikte på å redusere luftforurensningen, kan bidra til å holde økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen under 2 grader. Og tiltak som tar sikte på å redusere utslippene av svart karbon og metan, kan redusere skadene på helse og miljø.

Men det er ikke alltid slik at alle klima- og luftkvalitetstiltak nødvendigvis er gjensidig gunstige. Teknologien som brukes, spiller en viktig rolle. For eksempel kan en del av de teknologiene som brukes ved karbonlagring, bidra til å forbedre luftkvaliteten i Europa, men andre ikke. På samme måte kan det å erstatte fossilt brensel med biodrivstoff redusere utslippene av klimagasser og bidra til å nå klimamålene. Men samtidig vil det kunne føre til økte utslipp av svevestøv og andre kreftfremkallende stoffer i luften, og dermed forringe luftkvaliteten i Europa.

Det er en utfordring for Europa å skulle sikre at luft- og klimapolitikken i neste tiår fremmer og satser på “vinn-vinn-scenarier” og teknologier som virker gjensidig forsterkende.

(c) Ivan Beshev, ImaginAIR/EEA

Mer informasjon

• EEAs kjernesett av indikatorer: CSI 013 on Atmospheric greenhouse gas concentrations
• EEA-rapport 12/2012 - Climate change, impacts and vulnerability in Europe 2012
• Climate-ADAPT: Nettportal for informasjon om tilpasning til klimaendringene
• EUs klima- og energipakke
• FNs miljøprogram: Integrated Assessment of Black Carbon and Tropospheric Ozone