Gjør noe for planeten vår, skriv bare ut denne siden hvis det er nødvendig. Selv en liten handling kan gjøre en enorm forskjell når millioner av mennesker gjør den!
Article
99 % av verdens bomullsbønder bor i utviklingsland. Det betyr at pesticider blir brukt i områder der analfabetisme er utbredt og sikkerhetsbevisstheten er lav, slik at både miljø og menneskeliv settes i fare.
Steve Trent, direktør for Environmental Justice Foundation
På verdensbasis lever mer enn en milliard mennesker i “ekstrem fattigdom”, hvilket ifølge Verdensbankens definisjon, vil si at de må klare seg med mindre enn 1,25 USD per dag. Og selv om andelen av jordens befolkning som lever i fattigdom har falt kraftig de siste 30 årene, er det mange land, mange av dem i Afrika, som sliter med å oppnå framgang.
I disse landene er den økonomiske aktiviteten ofte sentrert rundt utnytting av naturressurser gjennom landbruk, skogbruk, gruvedrift osv. Innsatsen for å oppnå størst mulig økonomisk vekst med sikte på å møte behovene til en stadig voksende befolkning, kan medføre store belastninger på økosystemene.
I mange tilfeller blir ressurser, som for eksempel bomull, dyrket eller utvunnet i utviklingsland for deretter å eksporteres til rikere regioner som Europa. I denne situasjonen spiller forbrukerne i industrilandene en viktig rolle: De kan på den ene siden bidra til å løfte “den nederste milliarden” ut av fattigdommen, og på den andre undergrave fattige befolkningers muligheter ved å bidra til å skade de naturlige systemene som disse er avhengige av.
I Burkina Faso, et nedbørfattig og økonomisk svært vanskeligstilt land uten kystlinje i den sørlige utkanten av Sahara, er bomull “big business”. Det har rett og slett blitt en gigantindustri. Produksjonen har økt voldsomt de siste årene, og Burkina Faso er i dag Afrikas største bomullsprodusent. “Det hvite gull”, som det kalles i regionen, stod for hele 85 % av Burkina Fasos eksportinntekter i 2007 og representerte 12% av landets økonomiske verdiskaping.
Inntektene fra bomullsproduksjonen blir heldigvis bredt fordelt. Industrien sysselsetter 15–20% av arbeidsstyrken og gir direkte inntekter til et sted mellom 1,5 og 2 millioner mennesker. Den har vært en viktig drivkraft for økonomisk vekst det siste tiåret og har generert skatteinntekter som kan finansiere forbedringer innenfor områder som helse og utdanning.
For befolkningen i Burkina Faso har bomullsdyrkingen klare fordeler. Men kostnadene er ofte vanskeligere å få øye på.
En firedel av innbyggerne mangler tilgang til trygt drikkevann. Mer enn 80% er selvbergingsbønder som trenger vann for å dekke grunnleggende behov for mat og ly. Ifølge WHO er det årlige vannbehovet et sted mellom 10 og 22 % større enn de tilgjengelige vannressursene.
I en slik sammenheng virker de senere års kraftige vekst i bomullsproduksjonen risikofylt. Bomull er en tørst plantesort som krever irrigasjon i de tørre månedene og forbruker mer vann enn andre framtredende landbruksvekster.
Når det tildeles vann til bomullsproduksjon, betyr dette at vann ledes bort fra andre potensielle bruksområder. Mesteparten av avlingen eksporteres, og dermed blir store mengder vann brukt for å møte etterspørselen fra forbrukere i andre land. Denne prosessen er kjent som eksport av “virtuelt vann”.
Halvparten av bomullen fra Burkina Faso eksporteres til Kina, der den selges til lokale spinnerier og derfra videre til klesprodusenter som betjener de globale markedene. Forbrukerne som befinner seg i enden av forsyningskjeden, importerer i realiteten betydelige mengder vann; ofte fra deler av verden som har mye tørrere klima. Når det gjelder bomull, en studie anslår at 84% av Europas vannfotavtrykk ligger utenfor Europas grenser.
For tørre land som Burkina Faso er det vanligvis mer gunstig å importere vannintensive produkter enn å eksportere dem. Eksport av “virtuelt vann” kan føre til at det ikke blir nok vann igjen til lokalbefolkningen og økosystemene. Når det er sagt, er den eneste måten å vurdere hvorvidt det er en god idé for Burkina Faso å bruke vann til bomullsdyrking, å evaluere de samlede kostnadene og fordelene sammenlignet med andre bruksmåter. Konseptet med virtuelt vann kan ikke i seg selv fortelle oss hvordan vannet best kan forvaltes, men det gir oss svært verdifull informasjon om konsekvensene av våre produksjons- og forbruksvalg.
“Vannfotavtrykk” og “virtuelt vann” er konsepter som er utviklet for å hjelpe oss å forstå hvor mye vann vi forbruker.
Et vannfotavtrykk er det volumet av ferskvann som brukes til å produsere de varene og tjenestene som forbrukes av en person eller et samfunn, eller som produserert av en bedrift. Det omfatter tre komponenter. Det blå vannfotavtrykket tilsvarer volumet av overflatevann og grunnvann som brukes til å produsere varer og tjenester. Det grønne vannfotavtrykket er mengden regnvann som brukes i produksjonen. Og det grå vannfotavtrykket er volumet av vann som forurenses som følge av produksjonen.
Enhver eksport av varer eller tjenester innebærer også en eksport av “virtuelt vann” – dvs. vann som er blitt brukt til å produsere den aktuelle varen eller tjenesten. Eksport av virtuelt vann finner sted når en vare eller tjeneste blir forbrukt utenfor det nedbørfeltet vannet er tatt ut fra.
Import av “virtuelt vann” gjør det mulig for importerende land eller områder å bruke lokale vannressurser til andre formål, noe som kan være svært nyttig for land som opplever vannmangel. Dessverre er det slik at mange land som eksporterer virtuelt vann selv sliter med vannmangel, men samtidig har et solrikt klima som egner seg for landbruksproduksjon. I disse landene skaper eksport av virtuelt vann en ekstra belastning på vannressursene og medfører ofte sosiale og økonomiske kostnader ettersom det kan bli mangel på vann til andre aktiviteter og behov.
Kilde: Water Footprint Network
Vannforbruket er ikke det eneste foruroligende aspektet ved bomullsproduksjonen i Burkina Faso. Normalt bruker bomullsdyrking store mengder plantevernmidler. Faktisk står bomull for hele 16 % av det globale forbruket av pesticider, til tross for at det bare legger beslag på 3 % av verdens landbruksarealer.
Konsekvensene kan være alvorlige både for lokalbefolkningen og økosystemene. Personene som bruker plantevernmidlene opplever imidlertid ikke alle disse virkningene på kroppen og er kanskje ikke engang klar over dem. Av den grunn blir det ikke fullt ut tatt hensyn til dem når beslutningene fattes. Derfor kan det være viktig at lokale bønder gis opplæring og informasjon om pesticider og deres virkninger.
Vann er ikke den eneste ressurser som brukes. Dyrkbar mark er en annen. Som på de fleste andre steder, kan arealet i Burkina Faso brukes på en rekke forskjellige måter. Er det da sikkert at å bruke det til bomullsproduksjon er den beste måten å skape velferd for burkinerne på?
Modachirou Inoussa var bare åtte år, men hjalp allerede foreldrene sine på bomullsmarkene. Den 29. juli 2000 hadde Modachirou jobbet hardt, og han løp tilbake mot huset fordi han var tørst. På veien fant han en tom beholder, og den brukte han til å øse opp litt vann å drikke fra en grøft. Han kom aldri hjem den kvelden. Landsbyboerne gjennomførte et søk og fant ham ved siden av den tomme Callisulfan-flasken.
Endosulfan-forgiftning i Vest-Afrika, rapportert av PAN UK (2006)
Spørsmålet fortjener å bli stilt. Burkina Fasos skogsareal ble redusert med 18% i perioden 1990–2010, delvis på grunn av ekspansjon i landbruket, og skogen forsvinner nå i et stadig hurtigere tempo. For en privat skogeier i Burkina Faso kan det være fristende å dyrke bomull fordi det er mer lønnsomt å selge veden (eller bruke den som brensel) og dyrke jorden enn det er å bevare skogen. Dette er imidlertid kanskje ikke det beste for Burkina Faso og for landets folk og økosystemer.
Skoger gir mennesker, både nært og fjernt, mange flere fordeler enn bare verdien av veden. De utgjør et habitat for biologisk mangfold, forebygger jorderosjon, absorberer karbondioksid, byr på rekreasjonsmuligheter osv. Hvis samfunnet som helhet fikk bestemme hvordan arealet skulle brukes, og beslutningene fattet på grunnlag av en fullstendig vurdering av kostnaden og nytten av de ulike mulighetene, ville det neppe valgt å bruke alt land og alt vann bare til bomullsproduksjon.
Det er viktig å være obs på forskjellen mellom kostnaden og nytten for enkeltpersoner på den ene side og kostnaden og nytten for samfunnet på den annen.
Bønder fatter sine beslutninger basert på kost/nytteforholdet som framgår av svarene på spørsmål som: Hvor mye vann, plantevernmidler og land trengs det for å dyrke bomull? Bonden høster den fulle gevinsten av salget av bomullen, men bærer som regel ikke alle kostnadene selv. Kostnaden forbundet med kjøp av plantevernmidler er for eksempel svært lav sett i forhold til helsekonsekvensene bruken av plantevernmidler medfører. Kostnadene skyves med andre ord over på andre mennesker og på framtidige generasjoner.
Problemene oppstår fordi bonden, i likhet med alle oss andre, baserer flesteparten av sine beslutninger på sine egne interesser. Denne skjevheten forplanter seg til de globale markedene. Den prisen som kjøpmenn, klesprodusenter og, til slutt, forbrukere betaler, gjenspeiler ikke den reelle kostnaden og nytten forbundet med ressursbruken og vareproduksjonen.
Dette er et alvorlig problem. De fleste steder i verden brukes markeder og priser som et grunnlag for beslutningstaking, så hvis prisen gir et feilaktig bilde av konsekvensene produksjonen og forbruket medfører, vil vi ende opp med å treffe dårlige beslutninger. Historien forteller oss at markedet kan være en effektiv mekanisme for å veilede våre beslutninger om ressursbruk og produksjon og skape velstand. Men når prisene er feilaktige, fungerer ikke markedene.
Hva kan vi gjøre med dette? Myndighetene kan til en viss grad treffe tiltak for å korrigere feil i markedet. De kan innføre reguleringer og avgifter på bruk av vann og plantevernmidler slik at bøndene reduserer forbruket eller velger mindre skadelige alternativer. Eller de kan gi skogeiere en økonomisk kompensasjon som gjenspeiler nytten skogene har for samfunnet nasjonalt og internasjonalt, og på den måten tilby dem en alternativ inntektskilde. Nøkkelen er å skape en balanse mellom interessene til enkeltmennesker og interessene til samfunnet som helhet.
Det er også viktig at forbrukerne får informasjon som utfyller den informasjonen prisen gir. I mange land etableres det stadig flere merkeordninger som forteller oss hvordan varer er blitt produsert, mens interessegrupper organiserer kampanjer for å øke bevisstheten omkring og forståelsen av disse problemstillingene. Mange av oss ville være villige til å betale mer eller forbruke mindre hvis vi forsto konsekvensene våre valg medfører.
I mange tilfeller må myndighetene gå lenger enn bare å korrigere markedet og faktisk begrense markedets rolle som ressursfordeler. Både mennesker og økosystemer trenger vann for å overleve og ha det bra. Mange vil også hevde at tilgang til tilstrekkelig drikkevann, mat, gode sanitære forhold og et sunt miljø er en rett vi har som mennesker. Myndigheter kan derfor ha en plikt til å sikre at innbyggernes behov er dekket før resten av ressursene fordeles via markedet.
I Burkina Faso har regjeringen og landets internasjonale partnere fokusert på å dekke det grunnleggende behovet for tilgang til trygt drikkevann. Selv om dette enda ikke er blitt en realitet for en firedel av innbyggerne, er situasjonen i dag langt bedre enn for 20 år siden, da hele 60 % manglet tilgang til trygt drikkevann.
Globalt gjøres det nå en innsats for å korrigere og begrense de åpne markedene, samtidig som man utnytter de mange fordelene de medfører. I dag er det imidlertid fremdeles slik at markedsprisene gir feilaktig informasjon, og resultatet av dette er at både produsenter og forbrukere risikerer å treffe dårlige beslutninger.
Hvis markedene fungerte som de skulle og prisene til fulle gjenspeilet kostnaden og nytten av handlingene våre, ville Burkina Faso da ha produsert bomull?
Selv om det er vanskelig å si noe sikkert, er svaret mest sannsynlig: “Ja!” For et svært fattig land med få naturressurser og ingen kystlinje finnes det ingen enkle veier til velstand. Bomullssektoren skaper i det minste betydelige inntekter og utgjør en potensiell plattform for økonomisk utvikling og bedring av levestandarden.
Men fortsatt bomullsproduksjon behøver ikke å være ensbetydende med fortsatt bruk av vann- og pesticidintensive produksjonsteknikker, eller fortsatt avskoging. Med alternative metoder som økologisk bomullsproduksjon kan vannforbruket reduseres og bruken av plantevernmidler elimineres fullstendig. De direkte kostnadene ved dyrking av økologisk bomull er høyere, hvilket betyr at prisen forbrukeren må betale for bomullsproduktene, er høyere, men dette blir mer enn oppveid av reduksjonen i de indirekte kostnadene som bæres av bomullsdyrkerne og de berørte lokalsamfunnene.
Politiske beslutningstakere har helt klart en rolle å spille i å bidra til at markedene fungerer korrekt slik at prissignalene som sendes ut, oppmuntrer til bærekraftige valg. Men de er ikke de eneste; bevisste forbrukere kan også gjøre en forskjell.
Globale forsyningskjeder innebærer at beslutningene til produsenter, forhandlere og forbrukere i Europa kan få betydelig innvirkning på velferden til folk i land som ligger så langt borte som Burkina Faso. Denne innvirkningen kan slå ut i økt sysselsetting og økte inntekter, men også i overutnyttelse av begrensede vannressurser og forgiftning av lokalbefolkning og økosystemer.
I siste instans er makten i forbrukernes hender. På samme måte som politikere kan styre våre forbruksmønstre ved å påvirke prisene, kan forbrukerne sende signaler til produsentene ved å kreve bomull som er dyrket på en bærekraftig måte. Verdt å tenke over neste gang du skal kjøpe et par jeans!
For references, please go to https://www.eea.europa.eu/no/miljosignaler/milijosignaler-2012/artikler/rett-pris or scan the QR code.
PDF generated on 29.03.2023 - 16:25
Engineered by: EEA Web Team
Software updated on 12 March 2023 21:56 from version 23.1.28
Software version: EEA Plone KGS 23.3.11
Dokumenter handlinger
Del med andre