Gjør noe for planeten vår, skriv bare ut denne siden hvis det er nødvendig. Selv en liten handling kan gjøre en enorm forskjell når millioner av mennesker gjør den!
Article
Mange kjenner historien om Hans Brinker, den unge nederlenderen som tilbragte en hel natt med fingeren i et hull i diket for å hindre vannet i å trenge gjennom og oversvømme byen Haarlem. Det mange kanskje ikke vet, er at denne fortellingen faktisk ble skrevet av en amerikansk forfatter, Mary Mapes Dodge (1831–1905), som aldri hadde satt sin fot i Nederland.
Joep Korting er ikke like berømt, men han har en helt sentral funksjon i et av verdens mest sofistikerte systemer for vannforvaltning. Det omfatter lokale, regionale og nasjonale forvaltningsmyndigheter, samarbeid med myndigheter i andre land og bruker avanserte elektroniske overvåkingssystemer som via satelitter kontrollerer infrastrukturen til alle døgnets tider.
Joep spiller også en viktig rolle i den praktiske gjennomføringen av en av de mest ambisiøse og omfattende EU-rettsaktene noen sinne – rammedirektivet for vann (Water Framework Directive – WFD).
Rammedirektivet for vann maner til samordnede tiltak for å oppnå “god status” for alle vannforekomster i EU, herunder overflate- og grunnvann, innen 2015. Det gir også retningslinjer for hvordan vi bør forvalte vannressursene våre på grunnlag av naturlige nedbørfelt-distrikter. Sammen med andre rettsakter som havstrategidirektivet og flomdirektivet, skal rammedirektivet for vann styrke og beskytte Europas vannforekomster og akvatiske liv.
Det er ingen hemmelighet at vann er et viktig tema i Nederland. Om lag 25 % av landets areal, et område som huser 2 % av den nederlandske befolkning, ligger under havnivå. Femti prosent av landarealet ligger bare en meter over havnivå. Men Nederland har mer enn bare havet å hanskes med. Forsyning av ferskvann til alle landets borgere og bedrifter, forvaltning av elvene som strømmer fra andre land og vannmangel i varme perioder er bare noen av utfordringene som må løses.
Og nederlenderne er ikke alene. Vann blir et stadig mer kritisk spørsmål verden over. Det 20. århundre førte med seg rekordhøy vekst i befolkningen, økonomien, forbruket og produksjonen av avfall. Vannuttaket alene er tredoblet de siste 50 årene.
Vann er bare en av ressursene som står under økende press. Befolknings- og forbruksveksten så vel som den økonomiske veksten har også fått stor innvirkning på andre miljørelaterte aspekter som luftkvalitet og tilgang på landareal.
Selv om vi ikke ser det fulle og hele bildet, tvinger det vi vet om miljøet oss til å revurdere måten vi bruker og forvalter ressursene våre på. Denne revurderingen – den grønne økonomien – vil kunne involvere grunnleggende endringer i måten vi lever på, driver forretninger, forbruker og håndterer avfall, og faktisk forandre hele vårt forhold til planeten. Et nøkkelelement ved den grønne økonomien er effektiv forvaltning av verdens naturressurser. Men hva menes egentlig med effektiv forvaltning av ressurser? Hvordan vil en slik forvaltning kunne se ut når det gjelder for eksempel vann?
Vann er en livsnødvendig ressurs. Det holder oss i live, knytter oss sammen og bedrer livskvaliteten. Samfunnene våre kunne ikke ha overlevd uten ferskvann. Vi trenger det ikke bare for å dyrke avlinger, men også for å framstille nær sagt alle andre varer og tjenester vi forbruker.
For Joep begynner arbeidsdagen ved den lokale myndigheten for vannforvaltning i Deurne i Nederland kl. 08. Oppgavene hans går blant annet ut på å kontrollere et lite antall av de 17 000 kilometerne med diker som finnes i landet, hvorav 5 000 kilometer fungerer som beskyttelse mot havet og større elver.
Joep inspiserer også kanaler, slusekamre og sluseporter. Iblant fjerner han avfall eller planterester, andre dager reparerer han ødelagt utstyr. Uansett hvilken oppgave han utfører, måler han vannivået kontinuerlig og noterer seg eventuelle justeringer som trengs for å holde det under kontroll.
Området der Joep arbeider har 500 demninger som overvåkes daglig. Ved å justere demningene kan vannivået heves eller senkes for på den måten å kontrollere vannets bevegelser i regionen. Høyteknologiske systemer til tross; Joep og syv av kollegene hans må håndtere og kontrollere slusene manuelt hver eneste dag. Vannivået overvåkes kontinuerlig, og det er etablert en beredskapsplan og en 24-timers alarmtelefon.
Joep og kollegene hans iverksetter beslutninger fattet av Nederlands organer for vannforvaltning. Per i dag finnes det 25 slike organer i Nederland. Til sammen utgjør de et institusjonelt apparat som har røtter helt tilbake til det 13. århundre, da landets gårdbrukere ble enige om å samarbeide om dreneringen av markene sine. Det som er unikt med disse forvaltningsorganene, er at de er fullstendig uavhengige av de lokale myndighetene og vedtar sine egne budsjetter og holder egne valg. Det gjør dem til Nederlands eldste demokratiske institusjoner.
– Dette betyr at vi slipper å konkurrere med mer populære formål som lokale fotballbaner, skoler, fritidsklubber eller nye veiprosjekter når det er tid for budsjettdebatter eller lokalvalg, sier Paula Dobbelaar, distriktsleder hos vannforvaltningsorganet i Aa en Maas og Joeps sjef.
– Vi har også andre aktiviteter. For eksempel prøver vi, i tråd med rammedirektivet for vann, å gi elvene våre mer frihet og la dem bukte seg og finne sin egen vei snarere enn bare å løpe i rett linje. Når elvene får denne friheten og mer plass til disposisjon, endrer de fullstendig karakter og blir del av et mer naturlig økosystem igjen, forteller Paula.
– Problemet i Nederland er at vi lenge har vært flinke til å organisere oss og takle vannrelaterte problemer. Vi har holdt folk trygge i 50 år, og dette er noe som mange i dag tar for gitt. I fjor hadde vi for eksempel svært store nedbørsmengder i vår del av Europa. I Belgia vakte situasjonen stor bekymring, men ikke i Nederland. Her forventet man bare at det ville bli tatt hånd om, legger Paula til.
– Som tidligere nevnt blir vannforvaltningsorganenes sammensetning bestemt gjennom valg, men bare 15 % av befolkningen stemmer ved disse valgene.
– Det er ikke spesielt representativt, og det er nok et tegn på at nederlenderne er blitt litt likegyldige når det gjelder vannspørsmål.
Politikk som vedtas med sikte på å oppnå effektiv, bærekraftig vannforvaltning, må omfatte teknologisk innovasjon, fleksibel og samarbeidsbasert styring, offentlig deltakelse og bevissthet samt økonomiske virkemidler og investeringer. Det å involvere folk på lokalt plan er helt avgjørende.
– Vann, og vannrelaterte problemer og løsninger, knytter oss sammen både lokalt og globalt, sier Sonja Timmer, som arbeider i den internasjonale avdelingen hos den nederlandske paraplyorganisasjonen for regionale vannforvaltningsorganer.
– Faktum er at til tross for at Nederland har høye sikkerhetsstandarder, opplever vi stigende havnivåer og svært tørre vintre, stadig oftere etterfulgt av episoder med ekstremnedbør i august. De siste årene har dessuten vannstanden i Rhinen vært svært høy som følge av store nedbørsmengder i Sveits og Tyskland. Det vannet ender opp her hos oss.
– For å håndtere økte vannmengder som på bestemte tider strømmer over landegrensene, eller høyere havnivåer, kreves det selvsagt internasjonale tiltak. Vi er en del av et internasjonalt nettverk, og våre felles erfaringer viser at jobben vår blir vanskeligere når vann ikke er en del av det daglige nyhetsbildet, sier Sonja.
– Arbeidet vi gjør lokalt, er tett knyttet til det som skjer nasjonalt og internasjonalt, sier Paula. – På den ene siden har vi ansatte som går rundt og inspiserer demninger og vannveier og sørger for at de holdes rene og at vannivåene er i tråd med ønskene til våre kunder (gårdbrukere, borgere, naturvernorganisasjoner). På den annen side har vi store planer som transkriberer de brede, abstrakte prinsippene i EUs rammedirektiv for vann til konkrete protokoller som Joep følger i sitt arbeid ute i felten. Dette lokale aspektet er svært viktig for meg. Tidligere arbeidet jeg rundt om i verden på et høyere, mer strategisk nivå med svært liten forståelse av hvor viktig det er å ha på plass velfungerende lokale strukturer.
– Når man sitter og drøfter globale vannstrategier med ministere, er det vanskelig å holde begge beina på bakken. Dette har vært et stort problem for mange utviklingsland – mye strategi på høyt nivå, men lite forståelse, infrastruktur og investeringer ute i terrenget.
– Nå som vannproblematikk blir et stadig viktigere tema i Europa, trenger vi både denne “beina på bakken”-tilnærmingen og mer vidløftige planer, sier Paula.
- Jeg har åtte ansatte som er ute og inspiserer sluser hver eneste dag. Alle sammen bor i området og kjenner lokalbefolkningen og de lokale forholdene. Uten dette ender man opp med planer som må forkastes og som bare blir erstattet med nok en plan. Vi må alle fokusere på å gjøre en forskjell lokalt og sette folk i stand til å håndtere vannproblemene sine på egen hånd, sier hun.
– Det lokale nivået er også svært viktig, samtykker Sonja. – En velfungerende, desentralisert styringstilnærming kan ta mange former, og det er nettopp dette som er styrken. Vi må rett og slett engasjere folk og forklare dem at det finnes en risiko og at de ikke kan la være å involvere seg, sier hun.
Selv om noen deler av verden er utsatt for vannmangel og andre er utsatt for flomrisiko, vil det være feil å snakke om en global vannkrise. Det vi står overfor, er en vannstyringskrise.
For å møte behovene til et ressurseffektivt lavkarbonsamfunn, understøtte menneskelig og økonomisk utvikling samt opprettholde vannøkosystemenes livsviktige funksjoner, må vi sørge for at våre tause økosystemer får en stemme eller en lobby. Det handler om politiske valg; valg som må baseres på hensiktsmessige statlige og institusjonelle rammer.
Fortellingen om den unge gutten som stakk fingeren inn i hullet i diket, trekkes i dag gjerne fram for å illustrere forskjellige tilnærminger til å håndtere en situasjon; små tiltak som treffes for å forhindre en stor katastrofe, eller forsøk på å behandle symptomene i stedet for å ta tak i årsakene.
Realiteten er at effektiv vannforvaltning, på samme måte som forvaltningen av mange andre ressurser, krever løsninger som kombinerer ulike tiltak og beslutninger på forskjellige nivåer. For at globale målsettinger og forpliktelser skal gi konkrete resultater, trenger vi folk som Joep og Paula som kan gjennomføre tiltakene i praksis.
Informasjonsrevolusjonen
Satellitter kan noen ganger utføre andre oppgaver enn det de ble laget for. Sammen med et par kreative kolleger har Ramon Hanssen, professor i jordobservasjon ved Delft University of Technology, utviklet et system for overvåking av de 17 000 kilometerne med diker som finnes i Nederland. 5 000 av disse beskytter nederlenderne mot havet og de største elvene.
Det ville være umulig å foreta hyppige inspeksjoner av alle disse fra bakken. Kostnadene ville bli altfor høye. Ved å bruke radarbildene fra de europeiske jordobservasjonssatellittene Envisat og RES-2 kan Nederlands direktorat for offentlig anleggsvirksomhet og vannforvaltning (Rijkswaterstaat) daglig kontrollere dikenes tilstand. Selv den minste bevegelse kan oppdages, for målingene foretas med millimeternøyaktighet.
Hanssen ga prosjektet navnet “Hansje Brinker” etter den legendariske gutten som tettet diket med fingeren for å beskytte Nederland mot flom. Betyr dette at direktoratets inspeksjoner ikke lenger er nødvendige? Professor Hanssen mener ikke det. Ved å detektere bevegelser viser radaren hvilke områder som krever oppmerksomhet. En inspektør kan skrive inn koordinatene i navigeringssystemet, en applikasjon som også er basert på romteknologi, og dra ut for å gjennomføre nærmere undersøkelser på stedet.
For references, please go to https://www.eea.europa.eu/no/miljosignaler/milijosignaler-2012/artikler/lokalt-og-globalt or scan the QR code.
PDF generated on 02.04.2023 - 02:50
Engineered by: EEA Web Team
Software updated on 12 March 2023 21:56 from version 23.1.28
Software version: EEA Plone KGS 23.3.11
Dokumenter handlinger
Del med andre