Gjør noe for planeten vår, skriv bare ut denne siden hvis det er nødvendig. Selv en liten handling kan gjøre en enorm forskjell når millioner av mennesker gjør den!
Article
I mai 2011 var Apple-butikken i Fifth Avenue i New York fullpakket av folk som hadde kommet fra alle kanter av verden for å kjøpe Apples nyeste iPad2. Alle iPadene butikken fikk inn den dagen, ble solgt i løpet av noen timer. Butikken i Fifth Avenue var blant de heldigste. Mange Apple-butikker rundt om i verden kunne bare ta imot bestillinger og levere flere uker senere.
Forsinkelsen skyldtes verken mangelfull planlegging eller ekstremt vellykket markedsføring fra produsentens side. Den ble forårsaket av en rekke katastrofer som inntraff på den andre siden av planeten. Fem av hovedkomponentene i iPad2 ble produsert i Japan da jordskjelvet fant sted 11. mars 2011. Produksjonen av en del av disse komponentene kunne enkelt flyttes til Sør-Korea eller USA, men ikke det digitale kompasset. En av de viktigste produsentene av denne komponenten var lokalisert mindre enn 20 km fra Fukushima-reaktorene og måtte stenge fabrikken.
I vår tett sammenvevde verden starter reisen til mange elektroniske innretninger på den ene siden i en gruve, som regel i et utviklingsland, og på den annen side i et produktutviklingssenter, som regel i et industriland. Produksjonen av bærbare datamaskiner, mobiltelefoner og digitalkameraer er i dag avhengig av sjeldne metaller som neodym, lantan og cerium. Selv om mange land har uutvunnede ressurser, er utvinningen kostbar og i noen tilfeller også forbundet med risikoer knyttet til toksisitet og radioaktivitet.
Etter utvinning blir råstoffet som regel fraktet til et foredlingsanlegg og omdannet til ulike produktkomponenter som igjen blir fraktet til fabrikker andre steder for montering. Når du som forbruker kjøper innretningen, har de forskjellige komponentene den inneholder, allerede reist verden rundt og etterlatt seg et fotavtrykk på miljøet for hver etappe av reisen.
Det samme kan sies om maten vi har på bordet, møblene vi har i stuen, og drivstoffet vi fyller i bilene våre. De fleste råvarer og ressurser blir utvunnet, bearbeidet til en forbruksvare eller tjeneste og fraktet til byene og hjemmene der vi bor. Forsyning av ferskvann til europeiske husholdninger handler for eksempel ikke bare om å hente ut fra en vannforekomst den mengden vann som trengs. For å gjøre vannet egnet for forbruk trenger vi infrastruktur og energi for å transportere, lagre, behandle og varme opp vannet. Når vi har “brukt” vannet, trenger vi ytterligere infrastruktur og energi for å kvitte oss med det.
For å lage én alminnelig kopp kaffe i Nederland trengs det ca. 140 liter vann. Det aller meste av dette brukes i dyrkingen av kaffeplanten. Enda mer slående: For å produsere ett kilo storfekjøtt kreves det i gjennomsnitt ca. 15 400 liter vann.
Kilde: Water Footprint Network
Noen av miljøkonsekvensene av våre forbruksnivåer og -mønstre kommer ikke til syne med én gang. Produksjonen av strømmen vi bruker til å lade mobiltelefonene våre eller fryse ned matvarer, medfører utslipp av karbondioksid til atmosfæren, som igjen bidrar til klimaendringer. Transport og industrianlegg slipper ut luftforurensende stoffer som svoveloksider og nitrogenoksider, som er skadelige for menneskers helse.
Når millioner av mennesker drar sørover i sommerferien, skaper dette ekstra belastning på reisemålene. I tillegg til at reisen genererer utslipp av klimagass, medfører behovet for innlosjering økt etterspørsel etter råvarer og energi fra byggebransjen på stedet. I de tørre sommermånedene krever den sesongbetonte befolkningsøkningen økt vannuttak til sanitære formål og rekreasjonsformål. Det innebærer også at mer avløpsvann må behandles, at mer matvarer må fraktes til disse områdene, og at større avfallsmengder må håndteres. Selv om det nøyaktige omfanget av disse miljøkonsekvensene er noe usikkert, er det klart at dagens ressursuttaknivåer og -mønstre ikke kan opprettholdes. Vi har rett og slett begrensede mengder av livsnødvendige ressurser som dyrkbar mark og vann. Det som ofte begynner som et lokalt problem, f.eks. vannmangel, rydding av skog for å skape beitemark eller utslipp av forurensende stoffer fra et industrianlegg, kan fort bli til et globalt og systemisk problem som berører oss alle.
Det økologiske fotavtrykket som er en indikator på ressursforbruk er utviklet av Global Footprint Network. Den estimerer landenes forbruk uttrykt som globalt arealbruk, inklusive indirekte arealbruk til produksjon av varer og absorpsjon av CO2-utslipp. Ifølge beregninger etter denne metoden hadde hvert menneske i 2007 et fotavtrykk tilsvarende et globalt areal på 2,7 hektar.
Dette var mye mer enn de 1,8 hektar som hver av oss kan forbruke uten at miljøets produktive kapasitet settes i fare (Global Footprint Network, 2012). I industrilandene var forskjellen enda mer slående. For EEA-landene var forbruket 4,8 hektar per innbygger, mens den tilgjengelige “økologiske kapasiteten” var 2,1 hektar per person (Global Footprint Network, 2012).
Trangen til og behovet for å bruke naturressurser er bare én side av saken. Når vi bygger sommerhus i Spania, kjøper tomater dyrket i Nederland eller reiser på ferie til Thailand, bidrar vi til å skape arbeidsplasser, inntekter og i siste instans et levebrød og høyere livskvalitet for bygningsarbeidere, gårdbrukere og ansatte i reiselivsnæringen. For mange mennesker rundt om i verden er høyere inntekt ensbetydende med muligheten til å dekke grunnleggende behov. Men hva som utgjør et “behov”, er ikke lett å definere og varierer betraktelig avhengig av kulturelle oppfatninger og inntektsnivå.
For en gruvearbeider i Indre Mongolia i Kina betyr utvinning av sjeldne metaller mat og sikkerhet for familien og skolegang for barna. For fabrikkarbeidere i Japan kan det bety ikke bare mat og skolegang, men også et par ukers ferie i Europa. For menneskene som flokker til Apple-butikken, kan sluttproduktet utgjøre et nødvendig arbeidsverktøy for noen og et rent underholdningsprodukt for andre. Behovet for underholdning er også et menneskelig behov. Innvirkningen dette behovet får på miljøet vårt, avhenger av hvordan vi velger å dekke det.
Reisen til elektroniske innretninger, matvarer og springvann tar ikke slutt i hjemmene våre. Vi beholder TV‑apparatene eller kameraene våre til de går av moten eller så lenge de er kompatible med DVD-spilleren vår. I noen EU-land blir rundt en tredel av all maten som kjøpes, kastet i søppelet. For ikke å nevne all maten som går til spille før noen kjøper den. Hvert år kastes det 2,7 milliarder tonn avfall i de 27 EU‑landene.
Hvor blir det av alt dette avfallet? Det korte svaret er at det forsvinner ut av syne. Noe av det blir faktisk solgt – på lovlig eller ulovlig vis – på det globale markedet. Det lange svaret er mye mer komplisert. Det avhenger av “hva” som kastes, og “hvor”. Mer enn en tredel (målt i vekt) av avfallet som genereres i de 32 EEA-medlemsstatene, består av bygnings- og rivningsavfall, som er forbundet med økonomiske oppgangstider. En firedel er avfall fra bergverks- og steinbruddsvirksomhet. Selv om alt avfall i siste instans er knyttet til menneskelig forbruk, stammer mindre enn en tidel av den totale avfallsmengden fra husholdningene.
Våre kunnskaper om avfall er like ufullstendige som kunnskapene vi har om forbruk, men det er ingen tvil om at det fremdeles gjenstår mye å gjøre når det kommer til avfallshåndtering. I gjennomsnitt bruker hver EU-borger 16–17 tonn materiale hvert år, og mye av dette ender før eller senere opp som avfall. Dette tallet stiger til rundt 40–50 tonn hvis vi tar ubrukt utvunnet materiale (f.eks. fjernet overliggende jordlag) og økologiske ryggsekker (den samlede mengden naturlig materiale som blir flyttet fra sitt naturlige miljø) fra import med i betraktningen.
Regelverk som EU-direktivene om fyllplasser, bilvrak, batterier, emballasje og emballasjeavfall, har hjulpet EU med å lede en større andel av det kommunale avfallet fra fyllplasser til forbrennings- og gjenvinningsanlegg. I 2008 ble 46 % av alt fast avfall i EU gjenvunnet. Resten gikk til forbrenning (5 %) eller fyllplasser (49 %).
Elektriske husholdningsapparater, datamaskiner, belysningsutstyr og telefoner inneholder farlige stoffer som utgjør en trussel for miljøet, men også verdifulle metaller. I 2005 ble det anslått at det elektriske og elektroniske utstyret på markedet inneholdt 450 000 tonn kobber og syv tonn gull. På metallbørsen i London ville disse metallene være verdt henholdsvis om lag 2,8 mrd. og 328 mill. euro i februar 2011. Til tross for store forskjeller de europeiske landene imellom blir bare en liten del av dette elektroniske utstyret i dag samlet inn og gjenbrukt eller resirkulert når det kasseres.
Dyrebare metaller som “kastes som avfall” har også en global dimensjon. Fra Hamburg i Tyskland eksporteres det hvert år rundt 100 000 bruktbiler til land utenfor EU, hovedsakelig i Afrika og Midtøsten. Innholdet av metaller tilhørende platinagruppen i disse bilene ble i 2005 anslått til om lag 6,25 tonn. I motsetning til EU‑landene har mottakerlandene verken det nødvendige regelverket eller kapasitet til å demontere og gjenvinne bruktbiler.
Dette representerer et økonomisk tap og leder til mer utvinning og dermed også uunngåelig skade på miljøet, ofte i land utenfor EU.
Bedre håndtering av kommunalt avfall medfører store fordeler. Avfallet vårt blir en verdifull ressurs. Vi unngår skader på miljøet og klimagassutslipp samt reduserer etterspørselen etter nye ressurser.
La oss ta papir som et eksempel. I 2006 ble nærmere 70 % av alt papir fra kommunalt avfall resirkulert, tilsvarende en firedel av det totale forbruket av papirprodukter. Ved å øke resirkuleringsprosenten til 90 % ville vi kunne dekke mer enn en tredel av papirbehovet med resirkulert materiale. Det ville redusere etterspørselen etter nye ressurser, føre til at mindre papir havnet på fyllplasser eller i forbrenningsanlegg og redusere klimagassutslippene.
Det er ikke forbruk eller produksjon i seg selv som skader miljøet, men miljøkonsekvensene av hva, hvor og hvor mye vi forbruker, og måten vi produserer på. På alle nivåer – fra det lokale til det globale – må politiske beslutningstakere, bedrifter og det sivile samfunn sammen bidra til å gjøre økonomien grønnere.
Teknologisk innovasjon byr på mange løsninger. Fornybar energi og miljøvennlige transportmåter har mindre innvirkning på miljøet og kan dekke noen av behovene våre, om ikke alle. Men teknologi er ikke nok i seg selv.
Løsningen kan ikke bare handle om resirkulering og gjenbruk av materialer slik at vi reduserer behovet for å utvinne nye ressurser. Vi kan ikke la være å bruke ressurser, men det vi kan gjøre, er å bruke dem smartere. Vi kan bytte til mer miljøvennlige alternativer, gjøre produksjonsprosessene våre grønnere og lære oss å gjøre avfall om til en ressurs.
Det er helt klart behov for bedre politikk, bedre infrastruktur og ytterligere tiltak, men disse kan bare hjelpe oss et stykke på vei. Den siste delen av reisen avhenger av våre valg som forbrukere. Uavhengig av bakgrunn og alder bidrar våre hverdagslige beslutninger om å kjøpe visse varer og tjenester, til å påvirke hva som blir produsert og i hvilke mengder. Forhandlere kan også øve innflytelse gjennom sitt valg av produkter, og kan formidle etterspørselen etter bærekraftige alternativer oppover i forsyningskjeden.
Å stoppe opp og reflektere litt foran hyllene i supermarkedet eller bosspannet kan kanskje være en god start på overgangen til et bærekraftig livsmønster. Kan jeg bruke restene fra i går i stedet for å kaste dem? Kan jeg låne denne maskinen i stedet for å kjøpe den? Hvor kan jeg levere inn den gamle mobiltelefonen min til gjenvinning?
For references, please go to https://www.eea.europa.eu/no/miljosignaler/milijosignaler-2012/artikler/fra-gruve-til-fyllplass-eller-gjenvinningsstasjon or scan the QR code.
PDF generated on 25.03.2023 - 13:28
Engineered by: EEA Web Team
Software updated on 12 March 2023 21:56 from version 23.1.28
Software version: EEA Plone KGS 23.3.11
Dokumenter handlinger
Del med andre