Å leve i et forbrukersamfunn

Da Carlos Sánchez ble født i 1989 bodde det nesten 5 millioner mennesker i storbyområdet Madrid. Carlos’ familie bodde i en treromsleilighet i bykjernen. De hadde ikke bil, men de hadde TV.

Carlos’ familie var den gang langt ifra den eneste spanske familien som ikke eide bil. I 1992, seks år etter at Spania ble medlem i EU, var det 332 personbiler per 1000 innbyggere i landet. Nesten to tiår senere, i 2009, hadde 480 av 1000 spanjoler bil, et tall som er litt høyere enn EU‑gjennomsnittet.

Da Carlos var fem år gammel, kjøpte familien Sánchez naboleiligheten og slo den sammen med leiligheten de hadde fra før. Da han var åtte, kjøpte de sin første bil, en bruktbil.

Aldrende samfunn

Det er ikke bare transportvanene våre som har endret seg. Samfunnene vi lever i har også gjennomgått store endringer. Ser på tall fra de siste 20 årene har, med få unntak, antallet barn som fødes per kvinne, holdt seg stabilt i EU-landene. Spanske kvinner fødte 1,32 barn i gjennomsnitt i 1992, og i 2010 hadde tallet steget svakt til 1,39; langt under det generelt anerkjente reproduksjonsnivået som er 2,1 barn per kvinne. Fødselstallet for EU-27 sett under ett var på rundt 1,5 i 2009.

Til tross for dette øker EUs befolkning, hovedsakelig som en følge av innvandring. Vi lever også både lengre og bedre. I EU i 2006 var forventet levealder ved fødselen 76 år for menn og 82 år for kvinner. I slutten av oktober 2011 nådde folketallet i verden 7 milliarder. Til tross for at fødselstallene har gått ned de siste to tiårene, forventes det at jordens befolkning vil fortsette å øke til den stabiliserer seg på rundt 10 milliarder i 2100.

Trenden for urbanisering er også oppadgående. Mer enn halvparten av jordens befolkning bor nå i urbane områder. I EU bor om lag tre firedeler av befolkningen i urbane områder. Følgene er synlige i mange europeiske byer, også i Madrid. Innbyggertallet i dette storbyområdet var oppe i 6,3 millioner i 2011.

Vi dyrker maten vår med petrokjemisk gjødsel og plantevernmidler. De fleste av byggematerialene våre, sement, plast osv., er framstilt av fossile brensler, det samme er flesteparten av våre farmasøytiske produkter. Klærne våre er for en stor del framstilt av petrokjemiske syntetiske fibre. Vi er også avhengige av fossile brensler til både transport, strøm, varme og belysning. Vi har bygget en hel sivilisasjon på avleiringer fra den geologiske karbonperioden.
(...) framtidige generasjoner femti tusen år fra i dag (...) vil sannsynligvis omtale oss som “fossilbrenselmenneskene” og vår tidsepoke som karbonalderen, på samme måte som tidligere epoker har fått navn som bronsealderen og jernalderen.

Jeremy Rifkin, leder for Foundation on Economic Trends og rådgiver for EU. Hentet fra boken “The Third Industrial Revolution”.

Vekst over alt

I løpet av de siste to tiårene har Spania, i likhet med mange andre europeiske land, opplevd jevn økonomisk vekst og økende inntektsnivåer, hjulpet fram av det som – inntil nylig – framsto som en reell løsning på Spanias arbeidsledighetsproblem. Den økonomiske veksten ble drevet fram av lett tilgang til lånte penger (både for offentlige og private aktører), rikelig tilgang på råvarer og en jevn strøm av innvandrere fra Sentral‑ og Sør-Amerika så vel som Afrika.

Da Carlos ble født, fantes ikke internett slik vi kjenner det i dag, men bare noen få sammenkoblede IT-nettverk. Det var langt mellom mobiltelefonene, som den gang var lite bærbare og altfor dyre for de fleste. Ingen hadde hørt om nettsamfunn eller sosiale nettverk. I mange lokalsamfunn rundt om i verden var “teknologi” ensbetydende med pålitelig strømforsyning. Telefoni var kostbart og ikke alltid tilgjengelig. Utenlandsferier var forbeholdt et priviligert mindretall.

Til tross for flere kortvarige nedgangsperioder har økonomien i EU vokst med 40 % i løpet av de siste 20 årene. Gjennomsnittet for landene som ble medlem i unionen i 2004 og 2007, er noe høyere. Byggevirksomhet relatert til turisme var en spesielt viktig drivkraft for Spanias del. I andre europeiske land ble den økonomiske veksten holdt oppe av sektorer som tjenesteyting og produksjonsindustri.

I dag bor Carlos sammen med foreldrene på den samme adressen. De har hver sin bil og hver sin mobiltelefon. Sanchez-familiens livsstil er ikke uvanlig etter europeisk målestokk.

Større globalt fotavtrykk

Europas påvirkning på miljøet har vokst parallelt med den økonomiske veksten i Europa og verden for øvrig. Handel har bidratt til velstand både i Europa og i utviklingsland, og har samtidig bidratt til å spre miljøkonsekvensene forbundet med våre aktiviteter.

I 2008 var importen av råvarer til EU seks ganger større enn eksporten av råvarer fra EU. Forskjellen skyldes nesten utelukkende den store importen av brensel og bergverksprodukter.

Politiske virkemidler er effektive når de utformes og gjennomføres på en god måte

Det var lenge før Rio-toppmøtet i 1992, en økende global anerkjennelse av det akutte behovet for å ta tak i miljøspørsmål. EUs miljøregelverk skriver seg helt tilbake til begynnelsen av 1970-tallet og har siden den gang vist at regelverk og lover bærer frukter når de blir gjennomført på en effektiv måte.

Som eksempler kan nevnes fugledirektivet (1979) og habitatdirektivet (1992), som utgjør et juridisk rammeverk for Europas vernede områder. EU har per i dag innlemmet mer enn 17 % av sitt landareal og mer enn 160 000 km til havs i sitt europeiske nettverk av verneområder “Natura 2000”. Selv om mange europeiske arter og habitater fremdeles er truet, representerer Natura 2000 et viktig skritt i riktig retning.

Også andre miljøpolitiske tiltak har hatt positiv innvirkning på miljøet i Europa. Luftkvaliteten har generelt blitt mye bedre de siste to tiårene. Likevel påvirkes helsen vår fortsatt av langtransportert luftforurensning og visse former for lokal luftforurensning. Vannkvaliteten i Europa har også bedret seg betydelig som et resultat av europeiske regelverk. Men de fleste forurensende stoffer som slippes ut i luften, vannet eller jordsmonnet, forsvinner ikke så lett. Tvert imot har de tendens til å akkumuleres.

EU bestreber seg på å bryte koplingen mellom økonomisk vekst og utslipp av klimagass. De globale utslippene fortsetter imidlertid å øke, og bidrar til at karbondioksid konsentreres i atmosfæren og i havene.

Vi ser den samme trenden når det gjelder bruk av råvarer. Den europeiske økonomien produserer mer samtidig som den bruker mindre ressurser. Men vi bruker fremdeles langt mer ressurser enn hva Europas land- og havområder er i stand til å forsyne oss med. EU produserer fremdeles store mengder avfall, men en stadig større andel av avfallet blir nå resirkulert og gjenbrukt.

Når vi går løs på ett miljøproblem, må vi dessverre ofte innse at miljøspørsmål ikke lar seg løse enkeltvis og isolert. De må integreres i den økonomiske politikken, i byplanleggingen, i fiskeri- og landbrukspolitikken osv.

Vannuttak, for eksempel, påvirker vannkvaliteten og vannmengden både ved kilden og nedstrøms. Ettersom vannmengden ved kilden går ned som følge av høyere uttak, blir forurensende stoffer som slippes ut i vannet, mindre utvannet slik at de får større negativ innvirkning på arter som avhenger av den aktuelle vannforekomsten. For å finne fram til og gjennomføre vesentlige forbedringer i vannkvaliteten må vi også se på årsaken til at vannet blir tatt ut i utgangspunktet.

Forandring gjennom korte steg

Selv om det finnes hull i kunnskapen vår, krever miljøtrendene vi ser i dag, besluttsom og umiddelbar handling fra både politiske beslutningstakere, virksomheter og den enkelte borger. I et scenario der vi bare fortsetter som før, vil den globale avskogingen fortsette i kritisk tempo, og den globale gjennomsnittstemperaturen vil kunne øke med så mye som 6,4 °C innen århundrets slutt. Økningen i havnivået vil gå ut over en av våre mest verdifulle ressurser – land – på lavtliggende øyer og i kystområder.

I internasjonale forhandlinger går det ofte mange år før det oppnås resultater som kan gjennomføres. Nasjonal lovgivning som er vel utformet og gjennomført til fulle, fungerer, men er begrenset av geopolitiske skillelinjer. Mange miljøspørsmål er ikke begrenset til nasjonale territorier. Til syvende og sist risikerer vi alle å merke konsekvensene av avskoging, luftforurensning eller marin forsøpling.

Trender og holdninger kan forandres – steg for steg. Vi har en god forståelse av hvor vi var for 20 år siden og hvor vi står i dag. Vi sitter nok ikke på noen mirakelløsning som vil løse alle våre miljøproblemer på et blunk, men vi har en idé, eller rettere sagt en hel rekke av idéer, verktøy og politiske virkemidler som kan hjelpe oss å gjøre økonomien vår om til en grønn økonomi. Muligheten til å bygge en bærekraftig framtid de neste 20 årene er til stede. Alt vi har å gjøre, er å gripe den.

I realiteten er det en nær sammenheng mellom økonomisk usikkerhet, helse, livskvalitet og arbeidsledighetsproblemer på den ene siden og planetens helsetilstand på den andre. Ved raskt å bruke opp naturressursene og ødelegge økosystemene som tilfører oss så mye, vil vi neppe klare å skape en sikker og sunn framtid for Carlos og alle de andre i hans generasjon. En grønn lavkarbonøkonomi er og blir den beste og mest levedyktige løsningen for å sikre økonomisk og sosial velstand på lang sikt.

For mer informasjon

• EEA – SOER 2010: Globale megatrender
• UNEP – Keeping track of our changing environment: From Rio to Rio+20