neste
forrige
elementer

Biologisk mangfold - økosystemer

Endre språk
Side Sist endret 10.02.2020
5 min read
Biologisk mangfold er en betegnelse på de forskjellige økosystemene (naturkapital), arter og gener som er i verden eller i en bestemt habitat. Det er uunnværlig for menneskelig velferd, fordi det gir tjenester som er grunnlag for våre økonomier og samfunn. Biologisk mangfold er også kritisk for økosystemtjenesterer — tjenester som kommer fra naturen — som f.eks pollinering, klimaregulering, flombeskyttelse, jordfruktbarhet og produksjon av mat, drivstoff, fiberstoff og medisiner.

Imidlertid er vi vitne til et stadig tap av biologisk mangfold, som har omfattende konsekvenser for naturen og for menneskelig velvære. Hovedgrunnene til tapet er forandringer i naturhabitater på grunn av intensiv landbruk; byggeindustri; gruvedrift; overbeskatning av skog, hav, elver, innsjøer og jord; invasive fremmede arter; forurensning og i stadig økende grad globale klimaendringer. Den avgjørende rollen som biologisk mangfold spiller i bærekraften av vår verden og våre liv, gjør det pågåendetapet enda mer urovekkende.

I Europa har menneskers handlinger formet biologisk mangfold helt siden utbredelsen av jordbruk og dyrehold for over 5.000 år siden. I de siste 150 årene har imidlertid jordbruk- og industrirevolusjoner ført til dramatiske og akselererende forandringer i arealbruk, mer intensiv jordbruk, urbanisering og forlatt jord. Dette har senere ført til at mange tradisjoner (som f.eks tradisjonelle jordbruksmetoder) som bidro til å vedlikeholde landskap med rikelig biologisk mangfold har forsvunnet.

Europas høye forbruk og produksjon av avfall betyr at vår innvirkning på økosystemer strekker seg langt utover vårt eget kontinent. Europeiske livsstiler er sterkt avhengig av import av ressurser og produkter fra hele verden, som ofte forsterker den ikke-bærekraftige utnyttelsen av naturressurser utenfor Europa.

Nye målsetninger, både globalt og innen EU, som skal stanse og reversere tapet av biologisk mangfold før 2020 er ambisiøse, og hvis de skal oppnås vil det kreve bedre implementering av vedtatt politikk, koordinering over forskjellige sektorer, tiltak for kontroll av økosystemer og en større forståelse for verdien av biologisk mangfold. 

Relevant EU-politikk

Selv om det har blitt erkjent på forskjellige nivåer at målsetningen om å stoppe tap av biologisk mangfold ikke har blitt oppnådd, har opprettelsen av et slikt mål økt oppmerksomheten. Siden 2001 har politiske vedtak vedrørende tap av biologisk mangfold og indikasjoner på framgang blitt betydelig bedre.

EUs biodiversitetsstrategi 2020 vil hjelpe med videre integrering av behovene for biologisk mangfold i utviklingen og implementeringen av sektoromfattende policyer. Med sine seks målsetninger, skal strategien omhandle natur (mål 1), økosystemer og gjenoppbygging (mål 2), bærekraftig bruk av Europas natur, land- og sjø-ressurser gjennom jordbruk, skogbruk og fiske (mål 3 og 4), problemet med fremmede arter (mål 5) og EUs globale innvirkninger (mål 6). Strategien om biologisk mangfold til 2020 skal gjennomføre formålet om naturkapital til EUs (7. miljøhandlingsprogram) til 2020, «Leve godt innen begrensningene av vår planet», som trådte i kraft i januar 2014 og vil styre Europas miljøpolitikk til 2020. Begge har en langsiktig visjon til 2050. 

Strategien om biologisk mangfold for visjon og hovedformål
Visjonen
Innen 2050 skal EUs biologiske mangfold og økosystemets berikende tjenester -  naturkapitalen - være beskyttet, verdsatt og gjenopprettet for biomangfoldets egenverdi og for dets livsviktige betydning for menneskets velferd og økonomiske velstand, slik at katastrofale endringer gjennom tap av biologisk mangfold kan unngås.
Hovedformål
Stoppe tapet av biologisk mangfold og nedbrytning av økosystemtjenester i EU innen 2020, og gjenopprette dem så langt som mulig, med opptrapping av EUs bidrag for å unngå global tap av biologisk mangfold. 

Strategien for biologisk mangfold til 2020 bygger på EU-handlingsplanen for biologisk mangfold fra 2006, lærdommen fra planens implementering og et økt  ambisjonsnivå. I tillegg ble det inspirert av -  og er fullstendig i tråd med - FN-konvensjonen om biologisk mangfold, som er den viktigste globale policyen om biologisk mangfold som er utarbeidet for å stoppe tap av biologisk mangfold og gjennom det  tap av økosystemtjenester innen 2020. 

I oktober 2010 holdt 193 deltakere i FN-konvensjonen om biologisk mangfold, inkludert EU og alle medlemstater, et møte i Japan. På dette 10. møte av partene i konvensjonen, ble det vedtatt en rekke med banebrytende avtaler, inkludert det såkalte Aichi-målene, som gir et rammeverk for at land skal kunne igangsette viktige tiltak for å vedlikeholde, forbedre og gjenopprette biologisk mangfold, økosystemer og deres tjenester. 

Som en part avkonvensjonen, må EU samstemme sin egen policy om biologisk mangfold med disse internasjonale forpliktelsene. Dette gjenspeiles i det 7. miljøhandlingsprogrammet og dens 2020-målsetning og visjonen for 2050. Visjonen for 2030 som inngår  i FNs målsetninger om bærekraftig utvikling, styrker og bekrefter policy-prosedyren, spesielt i henhold til integrering i sektormessige policyer. 

Gjennomgangen av 2020-strategien for biologisk mangfold midtveis i perioden i 2015  trakk konklusjonen at totalt sett  har tap av biologisk mangfold og forringelsen av økosystemetjenester i EU blitt verre etter EUs referanselinje for det biologiske mangfoldet. Dette blir også bekreftet av EEA-rapporten, Europas miljø - Tilstand og utvikling 2020. Slike forverrende forhold stemmer overens med  globale trender og har alvorlige konsekvenser for det biologiske mangfoldets kapasitet til å dekke menneskelige behov i framtiden. Selv om mange lokale suksesshistorier viser at iverksetting av tiltak gir positiv effekt, må disse eksemplene skaleres opp for å ha noen målbar innvirkning på den generelle negative tendensen. 

EU sin naturvern-policy er basert på to  sentrale lover: fugledirektivet og habitatdirektivet. Begge disse direktivene gir et grunnlag for nettverket Natura 2000, et nettverk med verneområder for å beskytte dyrearter og habitater som er av spesiell europeisk interesse.

For vann innenlands og maritimt er det to respektive rammedirektiv: rammedirektivet for vann og rammedirektivet for maritim strategi. Disse har mål der biotiske og abiotiske elementer i økosystemer skal hjelpe til å implementere målene til strategien for biologisk mangfold til 2020 og det 7. miljøhandlingsprogrammet i henhold til biologisk mangfold, økosystemer og deres tjenester. 

EEAs aktiviteter

EEA jobber aktivt for å gi innbyggere i Europa den mest oppdaerte tilgjengelige informasjonen om Europas biologiske mangfold og økosystemer. EEAs arbeid på dette området er å støtte og informere policy-utvikling og implementering med hjelp av data, informasjon/indikatorer og evalueringer, som integrerer art- og habitat-analyse med videre evalueringer av økosystemer og deres ytelser. 

EEA støtter de ovennevnte naturdirektivene gjennom rapportering på Reportnet og Biodiversity Data Centre, og samarbeider med EEAs European Environment Information and Observation Network Eionet) og European Topic Centre on Biological Diversity. Nøkkelaktiviteter omfatter: 

  • Biodiversity Information System for Europe (BISE);
  • European Nature Information System (EUNIS);
  • Natura 2000;
  • Streamlining European Biodiversity Indicators (SEBI2020),
  • Knowledge innovation project on Accounting for natural capital and ecosystem services (KIP INCA);
  • Mapping and assessment of ecosystems and their services (MAES).

Fremtidsutsikter

Videreutvikling av EEA-informasjonssystemer må gjøres for å overholde naturdirektivene og strategier om biologisk mangfold i EU og globalt. Spesielt informasjonssystemet Biodiversity Information System for Europe, som er en nettportal som sentraliserer informasjon om europeisk biologisk mangfold (f.eks policyer, data og evalueringer) på ett sted, vil bli videreutviklet av EEA. 

EEA vil jobbe videre for å utvikle indikatorer og analyser  basert på metoder som er effektive, tidsriktige og policy-relevante. Dette vil omfatte behovene som kommer av analyse av policy-virkning, spesielt gjennomgangen av strategien for biologisk mangfold til 2020 og subglobale/regionale evalueringer av økosystemer, samt støtte til grensesnitt-plattformer mellom policy og vitenskap på europeisk og globalt nivå, f.eks Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services (IPBES).

Permalinks

Geographic coverage

Dokumenter handlinger