Politikk om biologisk mangfold

EUs politikk

I EUs strategi for bærekraftig utvikling (2001) er målet å stanse tapet av biologisk mangfold og gjenopprette habitater og naturlige systemer innen 2010. Europakommisjonens melding om biologisk mangfold (2006) fastsetter de viktigste politiske rammene. Den tilfører 2010-målet hardt tiltrengt drivkraft, formulerer EU-institusjonenes og medlemsstatenes ansvar og legger fram en ambisiøs politisk tilnærming og handlingsplan med konkrete forslag til tiltak.

Klimaendringene tar mye plass i mediene, men tap av biologisk mangfold er en enda alvorligere trussel på en helt grunnleggende måte. Forringelsen av økosystemer når nemlig ofte et punkt der det ikke er noen vei tilbake – og en utryddelse er for alltid.

Stavros Dimas, EUs miljøkommissær, Grønn uke 2006

EUs naturvernpolitikk er hovedsakelig basert på to rettsakter:

• fugledirektivet
• habitatdirektivet

Disse direktivene danner grunnlaget for Natura 2000-nettverket, et nettverk av naturreservater som strekker seg over hele unionen for å beskytte arter og habitater av spesiell europeisk interesse. EUs naturvernpolitikk drar fordel av en egen finansieringsordning, LIFE naturfond.

Tap av biologisk mangfold forårsakes hovedsakelig av aktivitetene innenfor den enkelte sektor. Det europeiske fellesskaps strategi for biologisk mangfold (1998) fokuserer spesielt på å integrere hensynet til biologisk mangfold i sektorpolitikken, herunder bevaring av naturressurser, landbruk, fiskerier, regionalpolitikk og romlig planlegging, skoger, energi og transport, turisme, utvikling og økonomisk samarbeid.

Annen politikk som er relevant for det biologiske mangfoldet på EU-plan, omfatter:

• EUs 6. miljøhandlingsprogram, ”Our future, our choice”, vedtatt i 2002, hvor bevaring av biologisk mangfold er satt opp som et av de fire viktigste satsingsområdene.
• ”Message from Malahide” (2004) presenterer 18 prioriterte målsettinger for å stanse tapet av biologisk mangfold. Mange av disse er forbundet med sektorintegrasjon av biologisk mangfold.

Felleseuropeisk og global politikk om biologisk mangfold

I 1992 markerte FNs konvensjon om biologisk mangfold (CBD) det internasjonale samfunns forpliktelse til å ta tak i tapet av biologisk mangfold. Som følge av dette fikk den felleseuropeiske strategien for landskapsmangfold og biologisk mangfold tilslutning fra landene i De forente nasjoners økonomiske kommisjon for Europa (UNECE). Denne strategien, som er innlemmet i ”Miljø for Europa”-prosessen, er den eneste plattformen for et felleseuropeisk samarbeid om håndteringen av tapet av biologisk mangfold.

I 2002 vedtok Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) og FNs toppmøte om bærekraftig utvikling i Johannesburg et globalt mål om å redusere tapet av biologisk mangfold vesentlig innen 2010. I 2003, med Kiev-resolusjonen om biologisk mangfold, ble miljøministrene i hele Europa enige om å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010.

Konvensjonen om biologisk mangfold innfører en nasjonal forpliktelse til å fastsette egne planer for vern av det biologiske mangfoldet. Det enkelte land må utvikle nasjonale strategier som viser hvordan konvensjonens målsettinger skal oppnås, og tiltakene som skal iverksettes for å nå disse trinnene, skal formuleres i tilknyttede handlingsplaner. En liste over disse nasjonale strategiene for biologisk mangfold og handlingsplaner er tilgjengelig på CBD-nettstedet.