Gjør noe for planeten vår, skriv bare ut denne siden hvis det er nødvendig. Selv en liten handling kan gjøre en enorm forskjell når millioner av mennesker gjør den!
3. Konklusjoner på det enkelte miljøproblem
Årlige middeltemperatur i Europa har økt med 0,3-0,6 °C siden 1900. Klimamodeller tilsier ytterligere økninger innen år 2100 i forhold til 1990-nivå med ca 2 °C. Økningene vil være større i de nordlige delene av Europa enn i de sørlige. Mulige konsekvenser inkluderer hevet vannstand i verdenshavene, hyppigere og kraftigere stormer, oversvømmelser og tørke og endringer i biota og matproduksjon. Hvor alvorlige disse konsekvensene vil bli, er delvis avhengig av i hvilken grad tiltak blir gjennomført i de kommende år og tiår.
For å sikre at ytterligere temperaturøkninger ikke blir på mer enn 0,1 °C per tiår, og at havnivået ikke stiger mer enn 2 cm per tiår (foreløpige, antatte grenser for bærekraftighet), må industrilandene innen 2010 redusere sine utslipp av drivhusgasser (karbondioksid, metan, nitrogenoksid og ulike halogenerte forbindelser) med minst 30-55 % i forhold til 1990-nivå. Dette målet er meget mer ambisiøst enn det industrilandene forpliktet seg til på FNs klimakonferanse i Kyoto i desember 1997, hvor rammekonvensjonen (UNFCCC) tilsier en reduksjon av utslippene av drivhusgasser i de fleste europeiske land til 8 % under 1990-nivå innen 2010. Enkelte land i Sentral- og Øst-Europa forpliktet seg til å redusere utslippene av drivhusgasser med mellom 5 % og 8 % i 2010 i forhold til 1990-nivå, mens Den russiske føderasjon og Ukraina forpliktet seg til å stabilisere utslippene på 1990-nivå.
Det er usikkert om EU vil klare å nå det opprinnelige UNFCCC-målet fra 1992 om å stabilisere utslippene av karbondioksid (som er den viktigste av drivhusgassene) i år 2000 på 1990-nivå, ettersom utslippene i år 2000 forventes å ligge opp mot 5 % over 1990-nivå. I motsetning til Kyoto-målet om en reduksjon i utslippene av drivhusgasser på 8 % i 2010 (for en for en samlet gruppe på seks klimagasser, inkludert CO2), medfører Europakommisjonens siste «business as usual» (før Kyoto)-scenario 8 % økning i karbondioksidutslippene fra 1990 til 2010, med den største økningen (39 %) i transportsektoren.
Enkelte vesteuropeiske land har innført energi/karbonavgifter (Østerrike, Danmark, Finland, Nederland, Norge og Sverige), men dette er foreløpig på forslagsstadiet på felles EU-nivå. I tillegg er det muligheter for andre typer tiltak for å redusere CO2-utslippene, og noen av dem innføres for tiden i en rekke europeiske land og EU. Disse innbefatter programmer for energieffektivisering, kombinerte varme- og kraftanlegg, overgang fra kull til naturgass og/eller ved som brensel, tiltak med sikte på en endring av den relative fordelingen mellom ulike transportformer og tiltak med sikte på karbonabsorpsjon (økning av karbonopptaket) ved hjelp av skogplanting.
Størstedelen av karbondioksidutslippene skyldes bruk av fossile brensler til energiproduksjon, transportformål etc . I Vest-Europa gikk utslippet av karbondioksid fra fossilt brensel ned med 3 % mellom 1990 og 1995 pga. økonomiske nedgangstider, omstrukturering av industrien i Tyskland og overgangen fra kull til naturgass for produksjon av elektrisitet. Energiprisene i Vest-Europa har det siste tiåret vært stabile og relativt lave sammenlignet med historiske priser, noe som bare i liten grad har stimulert til energieffektivisering. Energiintensiteten (endelig energiforbruk per BNP-enhet) har gått ned med bare 1 % per år siden 1980. Det var en markert endring i forbruksmønsteret for energi mellom 1980 og 1995. Energiforbruket i transportsektoren økte med 44 %, industriens forbruk gikk ned med 8 % og bruken av annet brensel økte med 7 %, noe som hovedsakelig skyldes veksten i veitransporten og et skifte bort fra energiintensiv tungindustri. Det totale energiforbruket økte med 10 % mellom 1985 og 1995.
Kjernekraftens bidrag til den totale energiforsyningen økte fra 5 til 15 % i Vest-Europa mellom 1980 og 1994. I Sverige og Frankrike dekket kjernekraften ca. 40 % av det totale energibehovet.
I Øst-Europa falt utslippene av karbondioksid fra fossilt brensel med 19 % mellom 1990 og 1995, hovedsakelig som et resultat av økonomisk omstrukturering. Energiforbruket i transportsektoren falt i løpet av denne perioden med vel 3 % i Sentral- og Øst-Europa og med 48 % i de nye, uavhengige statene i Europa, og innen industrien med henholdsvis 28 % og 38 %. Energiintensiteten i Sentral- og Øst-Europa er omkring tre ganger høyere enn i Vest-Europa, og i de nye, uavhengige statene i Europa sannsynligvis fem ganger høyere. Her er det altså et betydelig potensial for energisparing. Etter «business as usual»-scenariet forventes energiforbruket i 2010 i de nye, uavhengige statene i Europa å bli 11 % lavere enn i 1990 og i Sentral og Øst-Europa 4 % høyere enn i 1990.
Kjernekraftens bidrag til den samlede energiforsyningen økte fra 2 til 6 % i de nye, uavhengige statene i Europa og fra 1 til 5 % i Sentral- og Øst-Europa mellom 1980 og 1994. I Bulgaria, Litauen og Slovenia dekker kjernekraften rundt en firedel av det totale energibehovet.
Metanutslippene i Sentral- og Øst-Europa og i de nye, uavhengige statene i Europa ble redusert med 40 % mellom 1980 og 1995. Imidlertid er det fremdeles betydelig rom for ytterligere reduksjoner i hele Europa, særlig fra gassrørledninger og kullgruver. Utslippene av nitrogenoksid fra industrien og bruken av kunstgjødsel gir også rom for ytterligere reduksjoner i hele Europa.
Utslippene av KFK-gasser har falt raskt fra toppnivået i takt med at produksjonen og bruk fases ut. Imidlertid øker bruken av og utslippene av erstatningene for disse, nemlig HKFK-gassene (som også er drivhusgasser). Dette gjelder også drivhusgasser som relativt nylig er identifisert, SF6 , HFKer og PFCer, som inngår i gruppen av klimagasser klimakonferansen i Kyoto satte opp mål om utslippsreduksjoner for.
CO2-utslipp i Europa, 1980-1995
Kilde: EEA-ETC/AE
Takket være internasjonale politiske tiltak som er truffet for å beskytte ozonlaget i stratosfæren er den årlige globale produksjonen av ozonnedbrytende stoffer redusert med 80-90 % i forhold til toppnivået. Årlige utslipp har også sunket raskt. På grunn av tidsforsinkelsen i de atmosfæriske prosesser kan vi imidlertid ennå ikke se noen virkninger av de internasjonale tiltakene på ozonkonsentrasjonen i stratosfæren eller i mengden ultrafiolett stråling (UV-B) som når jordens overflate.
Den ozonnedbrytende effekten av alle klor- og bromforbindelser (KFK-gasser, haloner osv.) i stratosfæren forventes å nå sitt maksimum mellom år 2000 og 2010. Ozonlaget over Europa ble redusert med 5 % mellom 1975 og 1995, slik at større mengder UV-B-stråler når inn i den lavere atmosfære og til jordens overflate.
I den senere tid er det påvist større lokale reduksjoner i ozonkonsentrasjonen i stratosfæren over de arktiske regioner om våren. For eksempel falt den samlede ozonkonsentrasjonen over Nordpolen i mars 1997 til 40 % under sitt normalnivå. Selv om disse reduksjonene er mindre alvorlige enn dem som er blitt observert over Antarktis, understreker de nødvendigheten av fortsatt politisk oppmerksomhet mot nedbrytingen av ozonlaget.
Gjenoppbyggingen av ozonlaget, som vil ta mange årtier, kan gå fortere dersom bruken av HKFK-gasser og metylbromid utfases raskere, ved å sørge for sikker destruksjon av KFK-gasser og haloner i lagre og andre reservoarer og ved å forhindre smugling av ozonnedbrytende stoffer.
Ozonnedbrytende stoffer, 1950-2100
Kilde: RIVM, foreløpige data fra Den meteorologiske verdensorganisasjons ozonutredning 1998.
Effektene av forsuring i vann og vassdrag - en følge av sur nedbør på grunn av utslipp av svoveldioksid, nitrogenoksider og ammoniakk -har gått noe ned etter Dobris-rapporten, og mange steder har det virvelløse dyrelivet delvis kommet tilbake. Flere skoger taper fremdeles vitalitet, men selv om denne skaden ikke nødvendigvis skyldes forsuring, kanforsuring av jordsmonnet ha langsiktige virkninger. I følsomme områder fører forsuring til økt frigjøring av aluminium og tungmetaller, som igjen forurenser grunnvannet.
Den sure nedbøren er redusert siden 1985. Tålegrensene (de maksimale grenser for at avsetningene ikke skal gi langsiktige skadevirkninger) overskrides imidlertid fremdeles i rundt 10 % av Europas landareal, hovedsakelig i Nord- og Sentral-Europa.
Utslippet av svoveldioksid i Europa er halvert fra 1980 til 1995. Samlede nitrogenutslipp (nitrogenoksider pluss ammoniakk), som var noenlunde konstant mellom 1980 og 1990, ble redusert med ca. 15 % mellom 1990 og 1995, med de største reduksjonene i Sentral- og Øst-Europa og i de nye, uavhengige statene i Europa.
Transportsektoren er blitt den største kilden til utslipp av nitrogenoksider idet den i 1995 bidro med 60 % av de samlede utslippene. Mellom 1980 og 1994 økte godstransporten på veiene med 54 %, og mellom 1985 og 1995 økte passasjertransporten på veiene med 46 % og med fly med 67 %.
I Vest-Europa har innføringen av avgasskrav og katalysatorer resultert i reduserte utslipp fra transportsektoren. Imidlertid vises virkningen av slike tiltak forholdsvis sent på grunn av lav utskiftningstakt for bilparken. Ytterligere reduksjoner vil sannsynligvis forutsette tiltak i form av avgifter på drivstoff og kjøretøyer.
Sentral- og Øst-Europa og de nye, uavhengige statene i Europa har et betydelig vekstpotensial for privat transport, men også et stort potensial for å øke energieffektiviteten i transportsektoren.
Politiske tiltak for å bekjempe forsuring har bare vært delvis vellykket:
En multiforurensnings-, multieffektprotokoll forventes å være klar i 1999. Målet er å fastsette ytterligere nasjonale utslippstak for forsurende stoffer og ikke-metanholdige flyktige organiske forbindelser (NMVOC) på et kostnadseffektivt grunnlag.
Ytterligere tiltak for å nå den andre CLTRAP-svovelprotokollens langsiktige mål blir nå utarbeidet i EU, som en oppfølger til 5EAP, med blant annet en reduksjon av svovelinnholdet i petroleumsprodukter, reduksjon i utslippene fra store forbrenningsanlegg og fastsettelse av utslippsgrenser for tungtransport. Et foreløpig mål i EUs strategi mot forsuring som nå blir drøftet, er 55 % reduksjon i utslippene av nitrogenoksider mellom 1990 og 2010. Dersom dette målet skal nås, må det særlig fokuseres på utslippene fra transportsektoren.
Samlet areal der tålegrensen for svovel og nitrogen er
overskredet
Kilde: EMEP/MSC/W og CCE
Ozonkonsentrasjonene i troposfæren (fra bakken og 10-15 km opp) over Europa er vanligvis tre til fire ganger høyere enn i førindustriell tid, hovedsakelig som et resultat av den meget store økningen i nitrogendioksidutslippene fra industri og kjøretøyer siden 1950-årene. Variasjoner fra år til år i været gjør at det ikke er mulig å påvise trender i forekomsten av episoder med høye ozonkonsentrasjoner.
Anbefalte grenseverdier som er laget for å beskytte den menneskelige helse, vegetasjonen og økosystemene, blir ofte overskredet i de fleste europeiske land. Rundt 700 sykehusinnleggelser i EU i perioden mars-oktober 1996 (75 % av dem i Frankrike, Italia og Tyskland) kan skyldes at ozonkonsentrasjonene overskred grensen for helsefare. Rundt 330 millioner mennesker i EU kan bli utsatt for minst én slik overskridelse hvert år.
Anbefalt grenseverdi for vegetasjon ble overskredet i de fleste EU-landene i 1995. Flere land rapporterte om mer enn 150 dager med overskridelser noen steder. Samme år ble nesten hele EUs areal av skog og dyrkbar mark utsatt for overskridelser.
Utslippene av de viktigste ozonproduserende stoffer, nitrogenoksider og NMVOC (ikke-metanholdige flyktige organiske forbindelser), økte fram til slutten av 1980-årene før de falt med 14 % mellom 1990 og 1994. Transportsektoren er den største bidragsyteren når det gjelder nitrogenoksider. Transport er også den viktigste bidragsyteren til NMVOC-utslippene i Vest-Europa, mens industrien er den største bidragsyteren i Sentral- og Øst-Europa og i de nye, uavhengige statene i Europa.
Dersom målene for utslipp av nitrogenoksider fastsatt i UNECE-konvensjonen om langtransportert, grenseoverskridende luftforurensning og i EUs femte handlingsplan for miljø oppnås, vil vi få en reduksjon av ozonepisodene på bare 5-10 %. Dersom det langsiktige målet om ingen overskridelse av anbefalte grenseverdier skal oppnås vil dette kreve omfattende tiltak når det gjelder utslippene av nitrogenoksider og NMVOC for hele den nordlige halvkule. Et første skritt vil være å fastsette ytterligere nasjonale utslippstak i henhold til den nye multiforurensnings-, multieffektprotokollen.
Daglige maksimumskonsentrasjoner av ozon om sommeren.
Kilde: EEA-ETC/AQ
Veksten i Vest-Europas kjemiske industri har fortsatt siden Dobris-rapporten kom ut, og produksjonen har siden 1993 økt raskere enn BNP. Produksjonen i Sentral- og Øst-Europa og i de nye, uavhengige statene i Europa har hatt en markert nedgang etter 1989, i tråd med nedgangen i BNP, men etter 1993 har produksjonen i noen land delvis tatt seg opp igjen. Resultatet er at strømmen av syntetiske stoffer er blitt stadig viktigere for økonomien i hele Europa.
Det finnes få data om utslipp, men miljøgifter finnes over alt i miljøet, også i dyre- og menneskevev. Det Europeiske register over eksisterende kjemiske stoffer inneholder over 100 000 kjemiske forbindelser. Trusselen som mange av disse syntetiske stoffene utgjør, er ennå uviss på grunn av manglende kunnskaper om miljøgiftenes konsentrasjoner og hvordan de beveger seg gjennom og akkumuleres i miljøet for deretter å påvirke mennesket og andre livsformer.
Noe informasjon er imidlertid tilgjengelig, f.eks. om tungmetaller og persistente organiske forbindelser (POP). Selv om utslippene av noen av disse stoffene går ned, er konsentrasjonene i miljøet fremdeles bekymringsfullt høye, særlig i områder som er svært kontaminert og i marine oppsamlingsområder som f.eks. Arktis og Østersjøen. Selv om enkelte kjente POPer fases ut, blir mange andre med lignende egenskaper fremdeles produsert i store mengder.
Nylig ble det uttrykt særlig bekymring over de såkalte «hormonhermerne», dvs. POPer og noen metallorganiske forbindelser, som en mulig årsak til forstyrrelser i menneskers og dyrs reproduksjon. Selv om det finnes eksempler på slik påvirkning på dyrelivet i sjøen, har vi så langt ikke tilstrekkelig bevis for noe årsaksforhold mellom slike miljøgifter og virkningen på menneskets reproduksjon.
På grunn av vanskeligheten og kostnaden ved å evaluere toksisiteten ved det store antallet miljøgifter som kan være farlige ved bruk, særlig de med mulige reproduktive og nevrotoksikologiske virkninger, går noen aktuelle bekjempelsesstrategier, som den valgt av OSPAR-konvensjonen om beskyttelse av Nordsjøen, nå på å redusere kjemikalie-«belastningen» i miljøet ved å eliminere eller redusere bruken og utslippene av dem. UNECE forventes å ferdigstille to nye protokoller i 1998 om utslipp til luft av tre tungmetaller og seksten POPer i henhold til Konvensjonen om langtransportert, grenseoverskridende luftforurensning.
Enkelte nye nasjonale og internasjonale initiativer er fremmet etter Dobris-rapporten for å redusere miljøgiftenes mulige innvirkning på miljøet, herunder frivillige reduksjonsprogrammer, avgiftsbelegging av særlige miljøgifter og offentlig tilgang til data tilsvarende US Toxic Release Inventory, som for eksempel EUs direktiv for integrert forebygging og kontroll av spredning av forurensning. Det er rom for mer utstrakt anvendelse av slike virkemidler i hele Europa.
Reduksjon av blyutslipp fra bensin 1990-1996.
Kilde: Dansk EPA
Samlet mengde avfall produsert i de europeiske OECD-landene er rapportert å ha økt med nær 10 % fra 1990 til 1995. . En del av denne tilsynelatende økningen kan imidlertid komme av bedret avfallsovervåking og rapportering. Mangel på harmonisering og mangelfull datainnsamling gjør det fortsatt vanskelig å overvåke trender og målrette tiltak innen avfallspolitikken i Europa.
Produksjonen av kommunalt avfall beregnes å ha økt med 11 % i de europeiske OECD-landene fra 1990 til 1995. Omkring 200 millioner tonn kommunalt avfall ble produsert i 1995, tilsvarende 420 kg per person per år. Data om kommunalt avfall i landene i Sentral- og Øst-Europa og i de nye, uavhengige statene i Europa er ikke gode nok til å kunne fastslå noen underliggende trend.
Tyskland og Frankrike var de største bidragsyterne til de rundt 42 millioner tonn spesialavfall per år som ble rapportert av de europeiske OECD-landene for perioden rundt 1994. Den russiske føderasjon sto for rundt to tredeler av de 30 millioner tonn spesialavfall som ble produsert årlig i hele Øst-Europa i begynnelsen av 1990-årene. Grunnet ulike definisjoner foreligger ingen eksakte tall.
I de fleste landene domineres avfallsforvaltningen fremdeles av den billigste løsningen, nemlig landfyllinger. Imidlertid inkluderer sjelden kostnadene assosisert ved landfyllinger alle kostnader (nedstengningskostnader er sjelden inkludert), til tross for at noen land har innført avfallsavgifter (f.eks. Østerrike, Danmark og Storbritannia). Avfallsforebygging og -minimering blir i økende grad sett på som mer miljøvennlige løsninger for avfallsforvaltning. Alle avfallsstrømmer, særlig de for spesialavfall, kan dra fordel av utvidet bruk av renere teknologier og avfallsforebyggende tiltak. Flere land i Øst-Europa står overfor problemer som følge av økninger i avfallsproduksjonen. Avfallsforvaltningen i disse landene krever bedre strategisk planlegging og høyere investeringer. Prioritetene omfatter en forbedring av forvaltningen av kommunalt avfall gjennom styrket kildesortering og forvaltning av landfyllingene, innføring av lokale resirkuleringstiltak samt gjennomføring av lavkostnadstiltak for å forhindre kontaminering av jordsmonnet.
Ønsket om bærekraftig utnyttelse av ressursene, begrensning av miljøskadene og oppfølging av nærhetsprinsippet og prinsippet om at forurenseren skal betale, har ført til at EU har utarbeidet en omfattende lovgivning med sikte på å fremme og harmonisere nasjonale avfallslovgivninger. Tilskyndet av tiltredelsesprosessen til EU har enkelte europeiske land begynt å innføre tilsvarende metoder. Imidlertid er avfallslovgivningen fremdeles på et tidlig stadium i de fleste landene i Sentral- og Øst-Europa og i de nye, uavhengige statene i Europa.
Land som har vedtatt følgende avfallspolitiske lovgivning
Kilde: EEA
Trusselen mot Europas dyreliv er fortsatt stor, og stadig flere ville arter har nedgang i bestanden. I flere land er opptil halvparten av de kjente arter virveldyr truet.
Mer enn en tredel av fugleartene i Europa har hatt nedgang i bestanden, og mest alvorlig er det i Nordvest- og Sentral-Europa. Dette skyldes i all hovedsak at habitatene er skadet på grunn av endret arealbruk, særlig gjennom intensivering av jordbruk og skogbruk, økt infrastrukturutvikling, vannforbruk og forurensning.
Imidlertid øker bestanden hos flere dyrearter som assosieres med menneskelige aktiviteter, og noen plantearter som tåler høye nivåer av næringsstoffer eller surt miljø, får større utbredelse. Det har også vært en forbedring i antallet hekkende fugler i områder hvor organisk jordbruk praktiseres. Innføringen av ikke-stedegne arter forårsaker problemer i både marine-, ferskvanns-og terestre habitater.
Tapet av våtmark er størst i Sør-Europa, men avgangen er også betydelig i mange land- og byområder i Nordvest- og Sentral-Europa. De viktigste årsakene er tørrlegging, forurensning, drenering, friluftsliv og urbanisering. Noen store og flere små prosjekter for gjenoppbygging av elver, innsjøer, myrer og sumpmark veier opp for disse tapene, selv om det for det meste skjer i liten skala.
Arealet dekket av sanddyner er redusert med 40 % i dette århundret, hovedsakelig langs Europas vestlige kyst, hvorav en tredel har gått tapt etter midten av 1970-tallet. De viktigste årsakene er urbanisering, friluftsliv og skogplanting.
Det totale skogarealet øker, og det samme gjør tømmerproduksjonen. «Ekstensiv» skogforvaltning, som tidligere var vanligst, blir i stadig større grad erstattet av en mer intensiv og ensrettet forvaltning. Bruken av eksotiske arter øker fremdeles. Arealene med gamle naturlige og halvnaturlige skoger blir stadig mindre. Mesteparten av de gamle og nesten uberørte skogene finnes nå i Sentral- og Øst-Europa og i de nye, uavhengige statene i Europa, selv om mindre områder fremdeles finnes andre steder. Skogbranner er fremdeles et problem rundt Middelhavet, selv om det har vært en nedgang i det berørte området. Konseptet «bærekraftig skogbruk» begynner nå å få innpass innen skogbruk og -forvaltning, men det er ennå ikke påvist noen generell innvirkning på det biologiske mangfoldet.
Etter hvert som jordbruket er blitt intensivert og skogplantingen har fortsatt i områder med lav avkastning, har halvnaturlige habitater som f.eks. enger raskt gått tapt eller blitt ødelagt. Tidligere var disse habitatene svært utbredt i Europa. De var avhengige av en ekstensiv jordbruksforvaltning med lav tilførsel av næringsstoffer, men lider nå under overdreven tilførsel av næringsstoffer og av forsuring. Etter hvert som plante- og dyrelivet, som ofte var svært rikt, forsvant, har det naturlige biologiske mangfoldet i det åpne landskapet blitt betraktelig redusert.
Omfattende tiltak og lovgivning for beskyttelse av arter og habitater er innført på internasjonalt og nasjonalt plan i alle land. Store land- og sjøområder og en rekke arter og habitater er beskyttet, men selve gjennomføringen er ofte vanskelig, går sakte og tiltakene har ikke ikke vært nok til å motvirke den generelle tilbakegangen. På europeisk plan er de viktigste initiativene for tiden gjennomføringen av Natura 2000-nettverket for utpekte steder i EU, og for resten av Europa det kommende EMERALD-nettverket i henhold til Bern-konvensjonen.
Generelt blir bevaring av det biologiske mangfold ofte betraktet som mindre viktig enn
de kortsiktige økonomiske og samfunnsmessige interesser til de sektorene som har størst
innvirkning på dette mangfoldet. Det avgjørende for å sikre slikt vern er at hensynet
til det biologiske mangfold blir integrert i politikken på andre områder. Strategiske
miljøvurderinger i forbindelse med retningslinjer og programmer kan, sammen med
naturvernlovgivning, være viktige instrumenter for å styrke slik integrasjon.
Kilde: EEA-ETC/NC
Det har vært en generell nedgang i det totale vannforbruket i mange land siden 1980. I de fleste landene har industriens vannforbruk sakte gått ned siden 1980 på grunn av overgangen fra en industri som har et stort forbruk av vann til en voksende tjenestesektor, tekniske forbedringer og økt gjenvinning. Imidlertid kan behovet i urbane områder fremdeles overskride tilgjengelige mengder, og i nær framtid kan det oppstå vannmangel. I framtiden kan vannforsyningen også påvirkes av klimaendringer.
Jordbruket er den største forbrukeren av vann i middelhavslandene, hovedsakelig til irrigasjon. Irrigerte arealer og forbruket av vann til irrigasjon har økt jevnt siden 1980. I søreuropeiske land går 60 % av vannforbruket til kunstig vanning. I noen regioner overskrider grunnvannsuttaket tilsiget, noe som forårsaker synkende grunnvannsspeil, tap av våtmark og at sjøvann trenger inn i grunnvannet. Instrumenter for å begrense den framtidige etterspørsel etter vann omfatter effektivisering av vannforbruket, prismekanismer og landbrukspolitikk.
Til tross for innføringen av mål for vannkvaliteten i EU og oppmerksomheten rettet mot vannkvalitet i Handlingsplanen for miljøet i Sentral- og Øst-Europa, har det ikke vært noen generell forbedring av vannkvaliteten i elvene siden 1989-90. Europeiske land rapporterer ulike trender uten noen sammenhengende geografiske mønstre. Det har imidlertid vært en viss forbedring i de aller mest forurensede elvene siden 1970-årene.
Fosfor og nitrogen forårsaker fortsatt eutrofiering av overflatevann. Takket være forbedringer i behandlingen av spillvann og reduksjoner i utslippene fra store industriforetak mellom 1980 og 1995 har den totale tilførselen av fosfor til elver gått ned med mellom 40 % og 60 % i flere land. Fosforkonsentrasjonene i overflatevann har gått kraftig ned, særlig der problemene var størst. Ytterligere forbedringer er forventet ettersom gjenoppbyggingstiden, særlig for innsjøer, kan være flere år.
Fosforkonsentrasjoner i rundt en firedel av elvene som overvåkes er fremdeles ti ganger høyere enn i vann av god kvalitet. Nitrogen, som har jordbruket som en av de viktigste kildene, er et mindre problem i elvene, men kan forårsake problemer når det transporteres til sjøen. Utslipp må kontrolleres ytterligere for å beskytte miljøet i havet.
Kvaliteten på grunnvannet berøres av økende konsentrasjoner av nitrat og plantevernmidler fra jordbruket. Nitratkonsentrasjonene er lave i Nord-Europa, men høye i flere vest- og østeuropeiske land, der EUs høyeste tillatte konsentrasjon hyppig overskrides.
Bruken av plantevernmidler i EU gikk ned fra 1985 til 1995, men dette betyr ikke nødvendigvis en reduksjon i effekten på miljøet, ettersom spekteret av plantevernmidler som brukes er endret. Konsentrasjoner av visse plantevernmidler i grunnvannet overskrider ofte EUs maksimalt tillatte konsentrasjoner. Betydelig forurensning av tungmetaller, hydrokarboner og klorerte hydrokarboner er også rapportert fra mange land.
Det er etablert en integrert politikk for vern av vann og vassdrag mange steder i Europa, f.eks. rundt Nordsjøen, Østersjøen, Rhinen, Elben og Donau. Selv om mye er oppnådd, er fremdeles bedre integrasjon av miljøpolitikken i den økonomiske politikk en utfordring for framtiden.
Landbrukspolitikken vil være særlig viktig når det gjelder å ta opp problemene med forurensning fra diffuse kilder, men dette er fortsatt både teknisk og politisk vanskelig. Selv om reformen i EUs felles landbrukspolitikk brukes for å integrere tiltak for å redusere tilførselen av næringsstoffer, trengs ytterligere tiltak, f.eks. må brakkleggingspolitikken utformes med sikte på å maksimere miljøfordelene.
EUs direktiver om behandling av urbant spillvann og nitrat burde gi en betydelig forbedring av vannkvaliteten, men suksessen avhenger av i hvilken grad medlemsstatene utpeker sensitive områder og sårbare soner. Forslaget til et rammedirektiv for vann fordrer integrerte programmer for forvaltning og utbedring. Dersom dette direktivet gjennomføres på en enhetlig måte i hele EU, burde det, sammen med en større vektlegging av forvaltningen på etterspørselssiden, føre til markerte forbedringer i vannkvaliteten og en bærekraftig forvaltning av vannressursene.
Kilde: Eurostat, OECD, Institute of Hydrology
De mest truede havområdene er Nordsjøen (overfiske, høye konsentrasjoner av nærings- og giftstoffer), de iberiske hav (dvs. den delen av Atlanterhavet som ligger langs den østre atlanterhavshyllen, herunder Biskayabukta: overfiske, tungmetaller) , Middelhavet (høye lokale konsentrasjoner av næringsstoffer, stor belastning på kysten, overfiske), Svartehavet (overfiske, rask økning av næringsstoffkonsentrasjonene) og Østersjøen (høye konsentrasjoner av næringsstoffer, giftstoffer, overfiske).
Eutrofiering, som hovedsakelig skyldes overskudd av næringsstoffer fra jordbruket, er et betydelig problem i deler av mange europeiske hav. Konsentrasjonen av næringsstoffer er stort sett på samme nivå nå som i begynnelsen av 1990-årene. Økningen i nitrogenutslipp og derav følgende oppkonsentrasjoner i vannet langs en del av Europas vestkyst ser ut til å ha sammenheng med stor nedbør og oversvømmelser mellom 1994 og 1996. I de fleste andre havområder har vi ikke kunnet identifisere noen klar tendens når det gjelder konsentrasjonen av næringsstoffer. Imidlertid ble konsentrasjonen av næringsstoffer i Svartehavet, hovedsakelig fra Donaus nedbørsfelt, tidoblet fra 1960 til 1992.
Kontaminering av sedimenter og biota på grunn av av menneskeskapte miljøgifter synes å være vanlig i nesten alle hav i Europa. Tilgjengelig datamateriale er begrenset og dekker hovedsakelig Vest- og Nordvest-Europa. Forhøyede konsentrasjoner (dvs. over det naturlige bakgrunnsnivå) av tungmetaller og PCB er funnet i fisk og sedimenter, med høye nivåer nær punktkilder. Bioakkumulering av disse stoffene kan utgjøre en trussel mot økosystemene og den menneskelige helse (som drøftet i kapittelet om miljøgifter).
Når det gjelder oljeforurensning er bildet svært sammensatt, og det er vanskelig å lage noen pålitelige evalueringer av generelle trender. Hovedkilden er fra land, via elvene til havet. Selv om det årlige antallet oljeutslipp går ned, forårsaker små og noen ganger store utslipp i soner med høy skipsfart betydelig lokale skader, med tilsøling av strender og sjøfugl og problemer for fiskeriene. Det finnes imidlertid ikke bevis for uopprettelige skader på havets økosystemer, verken fra større utslipp eller fra faste oljekilder.
Overfiske utgjør fremdeles et stort problem i mange hav, og særlig store er
problemene i Nordsjøen, de iberiske havområdene, Middelhavet og Svartehavet. Det er stor
overkapasitet i fiskeflåten, og kapasiteten må reduseres med 40 % for å være tilpasset
tilgjengelige fiskeressurser.
Kilde: EEA - ETC/MC
I Vest-Europa er det identifisert mer enn 300 000 potensielt kontaminerte områder, og det totale antallet i hele Europa er nok betydelig høyere.
Selv om Miljøprogrammet for Europa oppfordret til identifisering av kontaminerte områder, har mange land fremdeles ikke levert noen komplett oversikt. Omfanget av problemet er vanskelig å vurdere på grunn av manglende omforente definisjoner. Europakommisjonen utarbeider en Hvitbok om miljøansvar, og omforente definisjoner kan være nødvendig for å kunne følge opp dette arbeidet. De fleste vesteuropeiske land har vedtatt regelverk med sikte på forebygging av framtidige ulykker og opprenskning av eksisterende forurensning.
I Øst-Europa utgjør forurensningen av jorden rundt nedlagte militærbaser den største trusselen. De fleste landene i regionen har begynt å evaluere problemene i denne sammenheng. Imidlertid har mange av disse landene ennå ikke utarbeidet juridiske og finansielle rammer for å kunne ta opp dette problemet.
Et annet alvorlig problem er tapet av jord som blir «forseglet» under for eksempel industrianlegg og transportinfrastruktur, noe som reduserer framtidige generasjoners valg med hensyn til arealbruk.
Jorderosjonen øker. Rundt 115 millioner hektar er berørt av vannerosjon og 42 millioner hektar av vinderosjon. Problemet er størst i middelhavsregionen på grunn av regionens sårbare miljøforhold, men problemet er til stede i de fleste europeiske land. Jorderosjonen forsterkes ved brakklegging og skogbranner, særlig i marginale områder. Strategier som f.eks. nyplantning for å bekjempe den stadig økende jorderosjonen, savnes flere steder.
Forsaltning av jordsmonnet berører nær 4 millioner hektar, hovedsakelig i landene rundt Middelhavet og i Øst-Europa. Hovedårsakene er overutnyttelse av vannressursene i tilknytning til irrigasjon for jordbruksformål, befolkningsvekst, industri- og byutvikling og turismens ekspansjon i kystområdene. For dyrket land gir dette seg utslag i reduserte eller feilslåtte avlinger. Mange land har ingen strategi for å bekjempe forsaltningen av jordbunnen.
Erosjon og forsaltning av jordbunnen har økt risikoen for ørkenspredning i de mest sårbare områdene, særlig i middelhavsregionen. Informasjon om omfanget av ørkenspredningen er begrenset, og ytterligere arbeid er nødvendig for å utvikle forebyggende strategier, eventuelt innenfor rammen av FNs konvensjon om bekjemping av ørkenspredning.
Data over antallet identifiserte kontaminerte eller potensielt kontaminerte områder
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Kilde: EEA-ETC/S
Urbaniseringen fortsetter til tross for at rundt tre firedeler av befolkningen i Vest-Europa og i de nye, uavhengige statene i Europa og mindre enn to tredeler av befolkningen i Sentral- og Øst-Europa allerede bor i byer.
Den raske veksten i privat transport og ressursintensivt forbruk utgjør den største trusselen mot bymiljøet og følgelig for den menneskelige helse og velferd. I mange byer står bilen nå for 80 % av all mekanisert transport. Prognoser over transportveksten i Vest-Europa indikerer at dersom «business as usual»-scenariet følges, vil passasjer- og godstransporten på veiene nesten dobles fra 1990 til 2010. Antallet biler vil øke med 25-30 % og årlige kjørelengde per bil øke med 25 %. Dagens vekst i den urbane mobilitet og antall bileiere i byer i Sentral- og Øst-Europa forventes å skyte fart i løpet av neste tiår, med tilsvarende økninger i energiforbruk og transportrelaterte utslipp.
Generelt sett har luftkvaliteten i de fleste europeiske byer blitt bedre. Årlige blykonsentrasjoner falt raskt på 90-tallet takket være redusert blyinnhold i bensinen, og det synes å være tegn på at konsentrasjonene av andre forurensende stoffer også går ned. Imidlertid har noen byer i Sentral- og Øst-Europa rapportert mindre økninger i blykonsentrasjonen i løpet av de siste fem årene, på grunn av trafikkøkningen. Den planlagte utfasingen av blyholdig bensin vil kunne løse dette problemet.
Ozon er imidlertid et stort problem i enkelte byer, der konsentrasjonene av bakkenær ozon er høye gjennom hele sommeren. Et flertall av byene som leverer data rapporterer om overskridelser av WHOs retningslinjer for maksimale verdier av svoveldioksid, karbonmonoksid, nitrogenoksider og svevestøv (PM). Få data var tilgjengelig om benzen, men overskridelse av WHOs retningslinjer for luftkvalitet synes vanlig.
En ekstrapolering av innrapporterte resultater for 155 større byer i Europa viser at rundt 25 millioner mennesker utsettes for vintersmog (overskridelse av retningslinjene for luftkvalitet for SO2 og PM). Det tilsvarende antall som utsettes for sommersmog (i forbindelse med ozon) er 37 millioner, og nær 40 millioner mennesker berøres av minst én overskridelse av WHOs retningslinjer hver år.
I Vest-Europa i dag er de største kildene til luftforurensning - som tidligere var industriprosesser og forbrenning av kull og brensel med høyt svovelinnhold - motorkjøretøyer og forbrenning av lettere brensler. Ettersom transporten forventes å øke betraktelig, forventes det også at transportrelaterte utslipp vil øke, noe som vil forverre luftforurensningen i byene. I Øst-Europa er tendensen den samme, selv om veksten ikke er like kraftig.
Rundt 450 millioner mennesker i Europa (65 % av befolkningen) er berørt av for høye støynivåer (over et døgnekvivalentnivå (Leq) på 55dB(A)). Rundt 9,7 millioner mennesker utsettes for uakseptable støynivåer (over et døgnekvivalentnivå på 75dB(A)).
I mange europeiske byer har vannforbruket gått opp. Rundt 60 % av større europeiske byer har et overforbruk av sine grunnvannressurser og tilgjengelige vannmengder, og vannkvaliteten kan lett begrense urbaniseringen i land som har for lite vann, særlig i Sør-Europa. Flere land i Nord-Europa har imidlertid redusert vannforbruket. Generelt sett kan vannressursen utnyttes mer effektivt ettersom kun en liten prosentdel av husholdningenes forbruk går til drikke og matlaging, og store mengder (5-25 %) går tapt ved lekkasjer.
Urbane problemer rammer ikke bare selve byene. Stadig større landarealer går med til å gi befolkningen i de store byene de nødvendige ressurser og for å absorbere utslippene og avfallet de produserer.
Til tross for framgangen som er gjort når det gjelder å etablere en miljøforvaltning i europeiske byer, er mange problemer fremdeles uløst. I løpet av de siste fem årene har et økende antall bykommuner, med basis i retningslinjer for Lokal Agenda 21, utredet tiltak for å oppnå en bærekraftig byutvikling. Disse kan inkludere tiltak for å redusere vann-, energi- og materialforbruk, bedre areal- og transportplanlegging, samt innføring av økonomiske virkemidler. Mer enn 290 byer har allerede sluttet seg til Kampanjen for en bærekraftig utvikling i europeiske byer og tettsteder.
Data over mange aspekter ved bymiljøet - for eksempel vannforbruk, produksjon av kommunalt avfall, behandling av spillvann, støy og luftforurensning - er fremdeles ufullstendige eller uhensiktsmessige for en omfattende vurdering av endringene i bymiljøet i Europa.
Årlig gjennomsnittlig NO2-konsentrasjon, 1990-95
Kilde: EEA-ETC/AQ
Industriulykker og naturkatastrofer
I EU har det årlige rapporterte antall større industriulykker vært noenlunde konstant siden 1984. Ettersom både innrapportering og nivået på den industrielle aktivitet har økt siden da, er det sannsynlig at antallet ulykker per aktivitetsenhet har gått ned. Det finnes per i dag ingen databaser som dekker ulykker i Sentral- og Øst-Europa og i de nye, uavhengige statene i Europa.
I henhold til Det internasjonale atomenergibyråets internasjonale skala for kjernefysiske hendelser (INES), har det ikke vært noen «ulykker» (INES-nivå 4-7) i Europa siden 1986 (Tsjernobyl INES-nivå 7). Flesteparten av de innrapporterte ulykkene har vært «uregelmessigheter» (INES-nivå 1), med unntak av noen få «episoder» (INES-nivå 2-3).
I løpet av de siste ti årene har det på global basis vært en betydelig reduksjon i antallet store oljeutslipp. Imidlertid har tre av de største utslippene noensinne i verdenssammenheng skjedd i Vest-Europa i løpet av de siste par årene, og disse sto for en stor del av de totale oljeutslippene.
Det har vært en stadig økning i intensiteten i svært mange aktiviteter som kan forårsake store ulykker, og en økning av sårbarheten overfor naturgitte farer (f.eks. ekstreme værforhold) ved noen av disse aktivitetene og infrastrukturene. Med sin brede dekning og omfattende karakter og sitt fokus på forebygging av ulykker, gir Seveso II-direktivet allerede en stor del av det nødvendige rammeverket for bedre risikoforvaltning. Dette må nå gjennomføres av industrien og av de lovgivende og planleggende myndigheter. Direktivet foreslår også en modell for Øst-Europa, der ingen tilsvarende tverrnasjonale rammer eksisterer. Imidlertid er det også et generelt behov for å behandle andre risikoer enn de industrielle.
Det har vært svært mange oversvømmelser i løpet av 90-årene, med store skader og mange dødsfall som følge. Selv om den mest sannsynlige forklaringen er naturlige variasjoner i vannets strømninger, kan virkningene ha blitt forsterket av menneskets påvirkning av vannets kretsløp.
Oljeutslipp i Europa, 1970-1996
Kilde: ITOPF
For references, please go to https://www.eea.europa.eu/no/publications/92-9167-087-1/page013.html or scan the QR code.
PDF generated on 19.04.2024 - 01:55
Engineered by: EEA Web Team
Software updated on 26 September 2023 08:13 from version 23.8.18
Software version: EEA Plone KGS 23.9.14
Dokumenter handlinger
Del med andre