Klimaendringer og investeringer

Endre språk
Article Publisert 29.09.2015 Sist endret 31.08.2016 - 14:57
Tiltak for å redusere og tilpasse oss klimaendringene anses ofte som kostbare og som en ytterligere økonomisk byrde. Men i landene i Europa bruker vi allerede både offentlige og private midler på forskning, infrastruktur, landbruk, energi, transport, byutvikling, velferdsordninger, helse og naturvern. Det vi kan gjøre, er å sikre at disse midlene brukes på de mest miljøvennlige og bærekraftige alternativene som samtidig vil bidra til å skape nye arbeidsplasser.

 Image © Ana Skobe, Environment & Me/EEA

Klimaendringene vil påvirke oss på så mange måter, gjennom økt luftforurensning, havforsuring eller oversvømte boliger og jorder. En del skader er lette å tallfeste, som økonomiske tap på grunn av flomskader på eiendom. Men andre kostnader er vanskeligere å beregne. Kan vi sette en nøyaktig pris på potensielt dårlig helse eller framtidig redusert produktivitet i jordbruket som følge av klimaendringene?

Til tross for disse vanskene og usikkerhetene knyttet til klimaendringene har FNs klimapanel (IPCC) anslått det sannsynlige økonomiske tapet som en økning i den globale temperaturen på bare 2 °C vil føre til, til 0,2–2 prosent av globalt bruttonasjonalprodukt (BNP), selv om kraftige tilpasningstiltak gjennomføres. Blir den globale oppvarmingen høyere, vil kostnadene stige enda mer.

Selv om vi ikke kjenner de nøyaktige beløpene, er kostnadene ved klimaendringene høyst reelle, og vi betaler allerede for dem på mange måter, i form av ødelagte eiendommer, medisinsk behandling og mindre avlinger.

For å forebygge eller redusere en del av de framtidige kostnadene for samfunnet, økonomien og miljøet, må vi handle. Dette utløser følgende spørsmål: Hvor mye må vi investere, og på hvilke områder?

Investeringer i infrastruktur

Globalt sett forbruker vi stadig mer ressurser. Vi trenger mer mat, større arealer og mer vann til å fø en voksende befolkning i verden, og vi trenger mer energi for å varme opp boligene og få bilene våre til å gå. Vårt stadig økende konsum dekkes med ikke-bærekraftige produksjonsmønstre som bidrar til utarming av ikke-fornybare ressurser. Dette fører også til at mer forurensning slippes ut i atmosfæren, i vannforekomster og på land.

Tiltakene for å håndtere klimaendringene bør ses i sammenheng med en bredere overgang til en "grønn økonomi" — en bærekraftig livsstil som gir oss mulighet for å leve godt, samtidig som vi holder ressursbruken innenfor grenser som er bærekraftige for kloden. I Den europeiske unions 7. miljøhandlingsprogram er "investeringer" identifisert som en av hovedsøylene i arbeidet med å gjøre denne overgangen mulig.

Investeringer er kritiske for å håndtere klimaendringene ettersom investeringsvalgene vi gjør i dag, har langsiktige konsekvenser — både positive og negative — for hvordan grunnleggende behov i samfunnet skal dekkes i framtiden. En av de viktigste måtene investeringer kan bidra til å håndtere klimaendringene på, er gjennom infrastruktur. Vi bygger infrastruktur for å dekke grunnleggende behov i samfunnet, som vann, energi og mobilitet. Denne infrastrukturen er ofte svært kostbar, men er ment å brukes i flere tiår. Derfor bidrar den i høyeste grad til å forme måten vi lever på. En del investeringsbeslutninger kan være gylne anledninger til å endre måten vi møter disse behovene på, mens andre risikerer å låse oss inn i ikke-bærekraftige mønstre for tiår framover.

Det internasjonale valutafondet (IMF) har anslått at verden bruker omkring 4 800 milliarder euro (eller ca. 5 300 milliarder dollar) årlig på energisubsidier, hovedsakelig fossil energi. IMFs definisjon på "subsidier" dekker i henhold til valutafondets siste rapport alle ubetalte kostnader ved miljøskade som skyldes fossil energi. I samme rapport har IMF beregnet de direkte subsidiene (dvs. myndighetenes støtte til olje-, gass- og kullproduksjon eller -forbruk) til ca. 460 milliarder euro globalt (500 milliarder dollar). Slike subsidier kan få utilsiktede følger der langsiktige investeringsbeslutninger vedrørende energiinfrastruktur fortsetter å favorisere fossilt brensel.

Avkarbonisering av energi- og transportsystemene?

Forbrenning av fossilt brensel er en av de største bidragsyterne til klimagassutslippene til atmosfæren. Fossilt brensel er også en av de viktigste komponentene i det globale energisystemet – vi bruker det til å dekke våre energibehov i hjemmene våre, på kontoret, i fabrikker og biler.

En total omlegging fra fossil energi til bærekraftige fornybare alternativer vil ikke være lett å gjennomføre. Det vil kreve at vi gjør endringer i hele energisystemet, fra produksjon og lagring til distribusjon og sluttforbruk. For eksempel burde elektrisitet produsert ved hjelp av solcellepaneler kunne gjøres tilgjengelig for bruk på et senere tidspunkt og på et annet sted, eventuelt et annet land. Dette kan bare oppnås om vi har smarte, samkjørte nett på plass. Andre systemer, som transportsystemet, vil også måtte gjennom radikale endringer. Endringene vil bestå i å erstatte dagens flåte med elektriske kjøretøyer og opprette nye offentlige transportnett som er et reelt alternativ til privatbilkjøring. Til sammen representerer dette massive investeringer.

Europakommisjonen har beregnet at en omdanning av EUs energi- og transportsystemer til lavkarbonsystemer vil kreve offentlige og private investeringer i størrelsesordenen 270 milliarder euro hvert år i de neste 40 årene. Dette utgjør ca. 1,5 prosent av EUs BNP — eller tilsvarende det IPCC har anslått det økonomiske tapet klimaendringene vil føre til, nemlig 0,2–2 prosent av globalt GDP fram til 2050. Så vil investorene handle nå for å minimere konsekvensene i framtiden?

En ny retning på pengebruken

Det offentlige, næringsliv og privatpersoner bruker allerede penger på å bygge ut transportnett, kraft og boliger og produsere forbruksvarer og tjenester i EU. De offentlige utgiftene i EU ligger på nærmere 50 prosent av BNP, med visse variasjoner medlemsstatene imellom. En del av disse utgiftene er investeringsutgifter (teknisk sett "bruttoinvesteringer") innen for eksempel store infrastrukturprosjekter, forskning, helse osv. Det samme gjelder konsum i husholdninger og næringsliv.

Hva slags energi- og mobilitetssystemer skal vi så bygge for framtiden? Skal vi låse pengene i ikke-bærekraftige løsninger, eller skal vi skape et rom der bærekraftige alternativer kan utvikle seg og endre måten vi dekker våre behov på? Her kan offentlig finansiering bidra ved å tilby insentiver og sende "grønne" signaler til markedet. For eksempel vil en beslutning om å dreie offentlige midler over fra fossile brensler til fornybar energi sende et tydelig signal ikke bare til energiprodusenter, men også til forskere og energibrukere.

I tråd med Europa 2020-strategien bevilger EU nærmere 1 000 milliarder euro til bærekraftig vekst og økt sysselsetting og konkurransekraft i sitt flerårige budsjett for perioden 2014–2020. Minst 20 prosent av dette flerårige budsjettet vil bli brukt på å omdanne Europa til en klimarobust lavkarbonøkonomi. For å nå dette målet har EU inkludert klimamål i politikken og programmene på områder som strukturfond, forskning, landbruk, sjøfart og fiskerier i tillegg til naturvern- og klimatiltaksdelene av LIFE-programmet.

Disse midlene suppleres med offentlige midler på nasjonalt, regionalt og lokalt plan i EUs medlemsstater, i tillegg til investeringene i privat sektor (f.eks. næringsliv, pensjonsordninger, husholdninger). Det finnes også globale finansieringsordninger, som Det grønne klimafondet, som ble etablert ved FNs rammekonvensjon om klimaendring (UNFCCC), og som har som formål å hjelpe utviklingsland til å tilpasse seg klimaendringene og få på plass klimatiltak.

Mulighetene framover

Vi vet at vi må foreta investeringer for å møte en økende etterspørsel i en del områder. Ifølge rapporten "The New Climate Economy" forventes energibruken i verden å øke med mellom 20 og 35 prosent i løpet av de neste 15 årene. For å møte denne etterspørselen må det fra 2015 til 2030 investeres over 41 000 milliarder euro i de viktigste kategoriene innen energiinfrastruktur. Ettersom energiproduksjon og energibruk allerede står for to tredjedeler av globale klimagassutslipp, vil den typen energikilder vi investerer i i dag, i stor grad være bestemmende for om vi klarer å begrense den globale oppvarmingen til 2 °C eller ikke.

En del sektorer og samfunn vil uten tvil bli berørt av en slik omlegging til bærekraftige alternativer og den omdirigeringen av midler dette medfører. Myndighetene vil måtte bruke sosialpolitiske virkemidler for å støtte de som blir berørt. Regjeringer og myndigheter vil også måtte tilpasse seg den nye virkeligheten. Utfasing av fossile brensler vil for eksempel medføre at de må regne med lavere skatte- og avgiftsinngang fra disse sektorene. For de berørte sektorene vil det også bety nedskjæringer og sannsynligvis tap av arbeidsplasser.

På mange måter er denne forandringen allerede på gang. Til tross for den økonomiske krisen i Europa som startet i 2008, fortsetter miljønæringene (for eksempel fornybar energi, vannrensing og gjenbruk) i EU å vokse. Verdiskapningen i miljønæringene i perioden 2000–2012 vokste med over 50 prosent, og nærmere 1,4 millioner nye arbeidsplasser ble skapt, slik at denne sektoren nå sysselsetter 4,3 millioner mennesker, mens økonomien for øvrig har hatt en relativt flat vekst med stagnasjon i sysselsettingsprosenten. Boomen i antall arbeidsplasser i miljønæringene kan også ses som et ledd i en utvikling av en konkurransedyktig arbeidsstyrke med færre jobber i ikke-bærekraftige sektorer (som utvinning av kull).

Etter hvert som bevisstheten øker, er det også en del mennesker og foretak som bevisst selger seg ut av eller velger bort ikke-bærekraftige løsninger til fordel for nisjeinnovasjoner. Investeringer i innovasjon og forskning på miljøområdet vil ikke bare hjelpe EU til å innføre renere teknologi og bygge en bærekraftig framtid, det vil også gi EUs økonomi og konkurransekraft et løft. Europa kan høste fordelene av å være en global leder i miljønæringene ved å eksportere teknologi og ekspertise for å hjelpe til å møte den forventede globale veksten i etterspørselen etter energi, mobilitet og boliger.

Det er sant at overgangen til en grønn økonomi vil ta tid. Men jo raskere vi handler, jo lavere vil kostnadene bli og jo større vil fordelene bli.

Geographic coverage

Austria, Belgium, Bulgaria, Croatia, Cyprus, Czech Republic, Denmark, Estonia, Finland, France, Germany, Greece, Hungary, Iceland, Ireland, Italy, Latvia, Liechtenstein, Lithuania, Luxembourg, Malta, Netherlands, Norway, Poland, Portugal, Romania, Slovakia, Slovenia, Spain, Sweden, Switzerland, Turkey, United Kingdom
Dokumenter handlinger
Det Europeiske Miljøbyrået (EEA)
Kongens Nytorv 6
1050 København K
Danmark
Telefon: +45 3336 7100