Begrensning av klimaendringene

Endre språk
Article Publisert 29.09.2015 Sist endret 03.06.2016 - 01:12
Topics: ,
2014 er det varmeste året som noen gang er registrert. Det var også nok et år i rekken av stadig varmere tiår. For å begrense den globale oppvarmingen til 2 °C over førindustrielt nivå og redusere konsekvensene av klimaendringene mest mulig, kreves betydelig kutt i utslippene av klimagasser til atmosfæren. Regjeringene kan fastsette mål, men når det kommer til stykket, er det industrien, næringslivet, kommuner og husholdninger som må gjennomføre tiltakene. Tiltakene må ta sikte på å sikre at utslippene reduseres, at konsentrasjonene av klimagass i atmosfæren stabiliseres, at temperaturene ikke lenger øker, og at klimaendringene begrenses.

 Image © Miroslav Milev, Environment & Me/EEA

I 2014 var de globale temperaturene 0,69 °C over det globale gjennomsnitt for hele det 20. århundre. Forskerne er enige om at oppvarmingen skyldes klimagassene i atmosfæren som har blitt sluppet ut hovedsakelig som følge av forbrenning av fossilt brensel. Det er dette som i sin tur forårsaker klimaendringene. Siden den industrielle revolusjon har det blitt stadig mer klimagasser i atmosfæren.

Klimagasser som karbondioksid (CO2) og metan frigis både naturlig og som et resultat av menneskelig aktivitet. CO2 som et produkt av forbrenningen av fossilt brensel kommer i tillegg til den CO2 som forekommer naturlig i atmosfæren. Ettersom trærne fjerner CO2 fra atmosfæren, bidrar den globale avskogingen til å forsterke dette fenomenet. I mellomtiden spiller landbruket og dårlig forvaltede fyllplasser en stor rolle i metanutslippene. Videre fører forbrenningen av fossilt brensel også til utslipp av stoffer som forurenser atmosfæren, som nitrogenoksider, svoveldioksid og svevestoff. En del av disse stoffene kan også bidra til oppvarming (eller når det gjelder aerosoler, nedkjøling) av klimaet.

På grunn av gassenes lange oppholdstid i atmosfæren og konsentrasjonenes ikkelokaliserte effekter, er effekten disse gassene har på jordens klima blitt en global utfordring. Dette betyr at en global avtale om å redusere utslippene er helt avgjørende for å forhindre at klimaendringene fortsetter i et akselererende tempo.

En global avtale om klimaendringene

I år skal partskonferansen (COP) til FNs rammekonvensjon om klimaendring (UNFCCC) fra 1992 møtes i Paris for å samordne siste del av de internasjonale politiske tiltakene mot klimaendringene. COP21 bygger på to tiår med forhandlinger og tar sikte på å oppnå en ambisiøs, juridisk bindende global avtale om klimaendringene som skal fastsette mål for utslipp av klimagasser som alle land skal slutte seg til. Avtalen forventes dessuten også å omfatte mål og tiltak for klimatilpasning, med særlig fokus på sårbare utviklingsland.

EUs innsats for å redusere utslippene av klimagasser virker. Faktisk forventes det at EU kommer til å klare å oppnå sitt ensidig fastsatte mål om 20 prosent utslippskutt (sammenlignet med 1990) før den omforente fristen i 2020. EU har videre til hensikt å redusere sine innenlandske utslipp med minst 40 prosent innen 2030 og avkarbonisere økonomien ytterligere innen 2050. Men selv om EU klarer å redusere utslippene og står for en stadig mindre andel av de globale utslippene, fortsetter utslippene globalt å øke.

Myndighetenes politikk og mål

På COP15, som ble holdt i København i 2009, ble partene enige om å ha som mål å begrense den globale oppvarmingen til 2 °C over førindustrielt nivå. På COP21 har de til hensikt å vedta et "nytt instrument" som omsetter denne grensen til tiltak som skal gjennomføres fra og med 2020. Sammen med tilpasningstiltakene til de eksisterende klimaendringene skal innsatsen for å redusere utslippene av klimagasser og fremme overgangen til robuste lavkarbonsamfunn og -økonomier spille en viktig rolle i denne internasjonale avtalen.

I forkant av COP21 anmodes regjeringene om å offentliggjøre hvilke tiltak de har til hensikt å forplikte seg til med den nye globale avtalen — deres "Intended Nationally Determined Contributions" (INDC). Den europeiske union og medlemsstatene har allerede lagt fram sine INDC-er og har dermed forpliktet seg til å redusere utslippene av klimagasser på hjemmebane med minst 40 prosent innen 2030 sammenlignet med 1990. Dette bindende målet skal oppnås av EU samlet sett. Dette målet er også i tråd med EUs mål om å redusere egne klimagassutslipp med 80–95 prosent innen 2050 sammenlignet med 1990-nivå. UNFCCC kommer til å publisere en sammenfattende rapport om disse forpliktelsene før COP21.

For å oppfylle forpliktelsene vil regjeringene måtte utvikle og gjennomføre effektiv politikk. For eksempel står EUs kvotehandelsordning (ETS) sentralt i arbeidet for å redusere klimagassutslippene. Med kvotehandelsordningen begrenses utslippene fra rundt 12 000 kraftverk og industrianlegg i 31 land ved at den setter et tak på den totale mengden klimagasser som kan slippes ut, og dette taket senkes over tid. Europakommisjonen mener at utslippene som tillates under kvotehandelsordningen, bør settes 43 prosent lavere for 2030 enn i 2005. Næringslivet kjøper og selger utslippstillatelser, og etter et år må de levere nok tillatelser tilbake til myndighetene til å dekke alle sine utslipp, eller i motsatt fall betale en kraftig bot. Denne ordningen har gitt karbon en pengeverdi som kommer dem som kutter i utslippene til gode. Den er også en oppmuntring til å investere i ren teknologi med lavt karbonforbruk.

Regjeringene gir forurenserne klare signaler: å redusere utslippene er ikke bare et uttrykk for miljømessig godvilje, det er også forretningsmessig fornuftig.

Energi og materialbruk

Miljøvirkningene av industrivirksomhet stammer hovedsakelig fra energiforbruk, kjemiske produksjonsprosesser og bruk av ressurser i industriproduksjonen. Inntil nylig antok man at økt økonomisk framgang og vekst var uløselig forbundet med økt negativ miljøpåvirkning. Men i de siste tiårene har en del industriland begynt å bryte denne forbindelsen mellom økonomisk vekst og bruken av energi og materialer. Disse landene har brukt mindre materialer og mindre energi uten å produsere mindre, samtidig som de har redusert mengden karbon som slippes ut per energienhet. Denne dematerialiseringsog avkarboniseringsprosessen har faktisk ført til at klimagassutslippene har gått ned. De teknologiske og psykologiske driverne bak denne frikoplingen kan bidra til at utviklingslandene reduserer sine utslipp etter hvert som deres økonomier vokser.

Tradisjonelt har energiforsyningsbransjen produsert elektrisitet ved å forbrenne fossilt brensel med høyt karboninnhold. Men den pågående overgangen - på kort sikt til en teknologi for mer effektiv forbrenning av naturgass - sammen med veksten i fornybar energi, peker mot en framtid der denne sektoren klarer å redusere utslippene enda mer enn det de skal klare med dagens mål.

I produksjonssektoren kan man ha mye å lære av naturen. Industriell økologi er et forskningsfelt som ser på parallellene mellom industrielle og naturlige systemer og kommer fram til løsninger som kan brukes i industrien. I naturen går for eksempel aldri noe til spille. Alt som ikke inngår i en gitt prosess, resirkuleres og omdannes slik at det brukes til noe annet. Avfallsprodukter fra én prosess blir byggesteinene i en ny prosess, og hele systemet drives med energi fra solen.

Livsløpsvurderinger tas stadig mer i bruk for å få innsikt i hvordan gjenbruk og resirkulering av energi og materialer kan bidra til utslippskutt. En livsløpsvurdering ser total energibruk og totale utslipp til luft, vann og land som indikatorer på potensiell miljøskade. Å integrere livsløpsvurderinger i beslutningsprosessen kan gi miljøfordeler og kostnadsbesparelser og samtidig anspore til å ta i bruk mer økonomiske og mindre forurensende alternativer.

Andre sektorer må også ta sin del av ansvaret for framtidige utslippskutt. Det europeiske råd har blitt enige om ytterligere 30 prosent utslippskutt i forhold til 2005 i sektorer som ikke inngår i kvotehandelsordningen. I byrdefordelingsbeslutningen (Effort Sharing Decision, ESD) har EU fastsatt bindende årlige mål for den enkelte medlemsstat fram til 2020 for alle utslipp i disse sektorene, som transport, boliger, landbruk og avfall. Transport er den største utslippskilden som ikke omfattes av EUs kvotehandelsordning (EU-ETS). Utslippskuttene i transportsektoren er fortsatt begrenset, og de utslippskuttene som forventes med dagens politikk i landbrukssektoren, er også begrenset.

Byene og husholdningene må også ta sin del

Skal vi klare å begrense klimaendringene, er det ikke nok at industrien oppfyller eller overoppfyller sine mål. På nasjonalt, lokalt og individuelt plan har vi alle et ansvar. Spesielt byene og husholdningene må ta grep for å redusere sine utslipp.

Byene står i frontlinjen i bekjempelsen av klimaendringene. I mars 2015 ble lederne for 30 europeiske byer enige om å bruke sin samlede årlige innkjøpskraft på 10 milliarder euro til å kjøpe miljøvennlige varer og tjenester innen utslippstunge sektorer som transport, boligoppvarming og energiforsyning. Dette initiativet utfyller Ordføreravtalen (Covenant of Mayors), som er et europeisk nettverk av kommunale og regionale myndigheter som frivillig har forpliktet seg til å øke energieffektiviteten og bruken av fornybar energi i sine områder. Så langt har 6 279 ordførere undertegnet avtalen, som har som mål å oppfylle og overgå EUs mål om 20 prosent utslippskutt innen 2020.

Husholdningene spiller også en viktig rolle. Forbruksmønstrene har både direkte og indirekte betydning for utslippene. I perioden 2000–2007 kjøpte husholdningene stadig mer av varer og tjenester med redusert miljøbelastning per euro. Særlig ble det i denne perioden solgt mer boliger, vann, transport, matvarer, alkoholfrie drikkevarer, elektrisitet og drivstoff av den miljøvennlige typen. Økningen i totalt konsum i mange av disse forbrukskategoriene kan imidlertid ha utlignet gevinsten.

Disse endringene i forbruket, sammen med forbedringer i produksjonsprosesser og tjenester, har ført til at utslippene av klimagasser har gått ned i alle forbrukskategoriene som er målt. Men dersom forbruket globalt sett fortsetter å øke, trengs det ytterligere effektivisering og en omlegging til et mindre miljøintensivt forbruk. Vi skal heller ikke undervurdere betydningen av Europas forbruk av varer produsert utenfor EU.

Fra globale mål til konkrete handlinger

Meldingen generelt sett er helt klar: Det er avgjørende at partene får i stand en klimaavtale på COP21. Det vil være et godt steg på veien å få fastsatt mål for utslippsreduksjonene og indikasjoner på hva som må gjøres både for å redusere klimaendringene og for å tilpasse oss klimaendringene. Klimaendringene stanser ikke bare fordi man blir enige om mål. For å oppnå målene trengs smarte, ambisiøse og bindende politiske virkemidler som faktisk vil føre til mindre utslipp. Disse virkemidlene bør inneholde verktøyene som får industrien og husholdningene til å redusere sine utslipp i produksjons- og forbruksprosessen.

Utslippene fra økonomiske aktiviteter er klart tett knyttet til våre forbruksmønstre. Lokale myndigheter, husholdninger og privatpersoner kan alle øve press på eksisterende produksjonssystemer. Ved å redusere forbruket og forbruke produkter og tjenester som har mindre alvorlige miljøkonsekvenser, kan vi påvirke måten disse produktene og tjenestene produseres og selges på. Når det kommer til stykket, begynner klimatiltakene hjemme.

EUs innsats for å redusere utslippene av klimagasser virker. Faktisk forventes det at EU kommer til å klare å oppnå sitt ensidig fastsatte mål om 20 prosent utslippskutt (sammenlignet med 1990) før den omforente fristen i 2020. EU har videre til hensikt å redusere sine innenlandske utslipp med minst 40 prosent innen 2030 og avkarbonisere økonomien ytterligere innen 2050. EU står nå for ca. 10 prosent av de globale utslippene av klimagasser.

Geographic coverage

Austria, Belgium, Bulgaria, Croatia, Cyprus, Czech Republic, Denmark, Estonia, Finland, France, Germany, Greece, Hungary, Iceland, Ireland, Italy, Latvia, Liechtenstein, Lithuania, Luxembourg, Malta, Netherlands, Norway, Poland, Portugal, Romania, Slovakia, Slovenia, Spain, Sweden, Switzerland, Turkey, United Kingdom
Dokumenter handlinger
Det Europeiske Miljøbyrået (EEA)
Kongens Nytorv 6
1050 København K
Danmark
Telefon: +45 3336 7100