Fra produksjon til avfall: matsystemet

Endre språk
Article Publisert 24.08.2014 Sist endret 31.08.2016 - 15:19
Som følge av befolkningsvekst, livsstilsendringer og et økt personlig forbruk bruker vi stadig mer naturressurser. For å håndtere vårt ikke-bærekraftige forbruk må vi se på hele ressurssystemet, inklusive produksjonsmetoder, etterspørselsmønstre og forsyningskjeder. Her ser vi nærmere på mat.

 Image © Gülcin Karadeniz

Matsystemet omfatter generelt sett alle materialer, prosesser og infrastrukturer som er knyttet til landbruk, næringsliv, detaljhandel, transport og forbruk av matvarer. I likhet med vann og energi er mat et grunnleggende menneskelig behov. I tillegg til å være tilgjengelig må maten være av høy kvalitet, variert, lett å få tak i, trygg å spise og ha en overkommelig pris. Det er også en sterk sammenheng mellom helse og velferd og maten vi spiser. Både feilernæring og fedme er helseproblemer som er direkte knyttet til måten vi produserer, markedsfører og forbruker maten vår på.

Europeernes matvaner har endret seg mye over tid. For eksempel spiser vi i dag mer enn dobbelt så mye kjøtt per person som for 50 år siden. Men sammenlignet med 1995 har vi hatt en nedgang på 10 % i forbruket av rødt kjøtt. Samtidig spiser europeerne i dag mer fjørfe, fisk og sjømat, frukt og grønt.

EU er en av de største matprodusentene i verden. Landbruket i EU benytter moderne produksjonsmetoder, og arealene egner seg godt for landbruk. Produktiviteten per hektar har gått betraktelig opp, særlig i annen halvdel av 1900-tallet. Gitt mangfoldet av landbruksarealer og klimatyper, kan Europa produsere et vidt spekter av matprodukter. Men EU er også avhengig av import for å dekke etterspørselen etter mat. Landbrukets produktivitet i betydningen avlingsutbytte har økt som følge av at det er blitt vanlig med monokulturer, altså dyrking av samme planteart eller kulturvekst over store arealer, samt irrigasjon, bedre maskiner og økt bruk av kjemiske innsatsfaktorer som plantevernmidler og kunstgjødsel. Takket være denne intensiveringen i jordbruket bruker vi i Europa nå mindre arealer for å produsere mer mat.

Men denne utviklingen har ikke vært uten kostnader for miljøet. En slik intensivering øver større press på miljøet og fører til økt nitrogenforurensing og høyere CO2-utslipp, større tap av biologisk mangfold på jordbruksland og forurensning av både jord og vann og vassdrag. Videre betyr en økt bruk av eksterne innsatsfaktorer for å øke avlingene i matproduksjonen ofte en redusert energieffektivitet totalt sett. Det betyr at når vi bruker enda mer energi for å produsere mat, så får vi faktisk stadig mindre energi (kalorier) ut i form av faktisk matenergi til samfunnet.

Waste bags

(c) Gülcin Karadeniz

Bærekraftig og produktiv

Det er åpenbart at Europa må redusere miljøvirkningene av landbruksproduksjonen. Og samtidig må Europa fortsette å produsere like mye mat for å dekke behovene både i EU og globalt.

EU er en av verdens største matprodusenter og -eksportører. Enhver større reduksjon i produksjonen vil påvirke den globale produksjonen og følgelig også prisene på matvarene. Hvordan kan Europa fortsette å produsere mat av høy kvalitet i tilstrekkelige mengder til overkommelige priser og samtidig redusere landbrukets innvirkning på miljøet?

Å innføre mer bærekraftige jordbruksmetoder kan hjelpe. Ved hjelp av agro-økologiske metoder er det for eksempel mulig å intensivere landbruket uten å bruke syntetiske kjemiske innsatsfaktorer (dvs. kunstgjødsel og plantevernmidler), men i stedet bruke naturlige produkter og økologiske virkningsprosesser i produksjonen. Ved å bruke presisjonsteknikker i landbruket kan man redusere kjemikaliebruken og dermed redusere noen av innvirkningene på miljøet.

Uavhengig av hvilke metoder som brukes, må matproduksjonen være tilstrekkelig intensiv til at produktiviteten holder tritt med matetterspørselen. På den måten vil arealbruken og det biologiske mangfold ikke bli ytterligere svekket.

Videre er landbruket i mange regioner den viktigste inntektskilden for lokalsamfunnene, for ikke å snakke om at det er en del av samfunnsstrukturen og lokalkulturen. Alle tiltak som tar sikte på å forbedre matsystemet, må ta hensyn til slike samfunnsaspekter.

Tiltak som bare er rettet mot produksjonssiden, vil komme til kort når siktemålet er å gjøre hele matsystemet "grønnere". Ikke desto mindre er det nødvendig med ytterligere effektivitetsøkning på andre trinn i kjeden, som transport, detaljhandel og forbruk. Et kostholdsskifte fra mindre kjøtt til mer grønnsaker vil lette trykket på arealbruken.

Før maten kommer fram til tallerkenen, må den produseres, foredles, pakkes, transporteres og distribueres. Hvert trinn forbruker ressurser og produserer mer avfall og forurensning.

Matavfall

Anslag viser at om lag en tredel av maten som produseres i Europa, ikke blir spist, og at vi finner matavfall på alle trinn i kjeden. Europakommisjonen anslår at det bare i EU kastes 90 millioner tonn matvarer (eller 180 kilo per person), hvorav mye fortsatt er egnet for konsum. Matavfall er identifisert som ett av områdene som må håndteres i EUs veikart for et ressurseffektivt Europa.

Mange av oss forsøker å redusere mengden mat vi kaster hjemme. Én måte å gjøre dette på, er å tilberede riktig mengde mat til middag — ikke for mye, ikke for lite. En annen måte er å være kreativ med restene fra dagen før. Uansett hvor mye vi prøver, vil det alltid være noe mat som går til spille – frukten råtner og melken blir sur. Matavfall fra husholdningene utgjør bare en liten del av den totale matmengden vi kaster. Store mengder mat har allerede blitt kastet lenge før den kommer i nærheten av kjøleskapet vårt.

Det finnes ingen tall som viser hvor mye mat som kastes i EU på de ulike trinnene. Det finnes ingen pålitelige og sammenlignbare data, særlig ikke for matavfall som genereres i landbruksproduksjon og fiskerier. Det finnes imidlertid noen landspesifikke analyser.

Analyse av matavfall i Sverige

I henhold til en undersøkelse gjennomført av Naturvårdsverket kastet svenskene 127 kg mat per person i 2012. I dette tallet inngår ikke mat som går til spille i produksjonsfasen (landbruk og fiske), og det uunngåelige avfallet fra bearbeidingsindustrien.

Av denne mengden ble 81 kg per person generert i husholdningene. Restaurantene genererte 15 kg per person, supermarkedene 7 kg per person og bevertningstilbudene 6 kg per person. Den svenske undersøkelsen anslår også hvor stor del av dette matavfallet som var "unødvendig". Funnene peker på flere områder som har et forbedringspotensial: 91 % av matavfallet fra supermarkedene, 62 % fra restaurantene, 52 % fra bevertningstilbudene og 35 % fra husholdningene ble ansett som unødvendig.

Noe matavfall skyldes delvis forsøket på å overholde helse- og forbrukervernlovgivningen. Bedervet kjøtt som fjernes fra varehyllene, er sløsing med ressurser, men det er også et nødvendig forebyggende helsetiltak.

Andre tiltak er mindre innlysende. For eksempel betyr ikke "best før"-datoene på matvarer at produktet blir dårlig fra den ene dagen til den andre, men at kvaliteten forringes fra dette tidspunktet og framover. Det betyr at noen matvarer fortsatt er trygge å innta etter den angitte datoen, men at butikkene ikke har lov til å selge dem, og forbrukerne vil ikke kjøpe dem. Å oppfylle forbrukernes forventninger (for eksempel med hensyn til godt utvalg og fulle varehyller eller hva som tar seg godt ut) kan også bidra til at det kastes mer mat i detaljleddet.

Usolgte matvarers skjebne avhenger av hvilken praksis man har for avfallshåndtering. De kan brukes som fôr, komposteres eller gjenvinnes som energi, eller ende opp på fyllplasser.

Rundt en tredel av all mat som produseres i verden, kastes eller går til spille. Matavfall representerer en alvorlig sløsing med andre ressurser som areal, vann, energi og arbeidskraft.

Gevinst i ett system gir gevinst i et annet

Hver gang vi kaster mat, sløser vi med areal, vann, energi og alle de andre innsatsfaktorene som er brukt til å produsere maten vi ikke konsumerer. Derfor vil enhver reduksjon i matavfall faktisk bety en potensiell miljøgevinst. Hvis vi reduserer mengden mat vi kaster i matsystemet, vil vi trenge mindre vann, mindre kunstgjødsel, mindre arealer, mindre transport, mindre energi, mindre avfallsinnsamling, mindre resirkulering osv.

For å sette dette i et bredere perspektiv der målet er en grønn økonomi – hvis man øker ressurseffektiviteten i ett system, bidrar det til å redusere ressursbruken i andre systemer. Det er nesten alltid en vinn-vinn-situasjon.

Relatert innhold

Nyheter og artikler

Related briefings

Beslektede publikasjoner

Geographic coverage

Europe
Dynamic

Temporal coverage

2014

Dokumenter handlinger
Det Europeiske Miljøbyrået (EEA)
Kongens Nytorv 6
1050 København K
Danmark
Telefon: +45 3336 7100