Personlige verktøy

neste
forrige
elementer

Fortsett til innholdet. | Gå til navigasjonen

Sound and independent information
on the environment

Du er her: Forside / Milijøsignaler - Velferd og miljø / Milijøsignaler 2011 / Artikler / Dele naturens rikdommer

Dele naturens rikdommer

Endre språk
EU-27-landene hadde i 2007 et forbruk på 8,2 milliarder tonn råmaterialer, hvorav mineraler sto for 52 %, fossile brensler for 23 %, biomasse for 21 % og metaller for 4 % (SOER 2010.)

 Image © EEA/ John McConnico

Mange tusen kilometer fra Europa, i delstaten Orissa som ligger ved Bengalbukta, ruller tusenvis av lastebiler av gårde. Her i det østlige India finnes den legendariske kilden til Indias mineralske rikdom, og materialer herfra spilte en viktig rolle i tidligere tiders globale industrielle vekst. Mineralrikdommen i denne delen av India er fremdeles blant verdens største, og den industrielle revolusjonen i er ferd med å skyte fart for alvor i regionen.

Stammefolkene som bor i skogene her, har mye å tape og lite å vinne. Skogstammene er ikke gjenstand for tilstrekkelig vern, og rettighetene deres er aldri blitt fastsatt eller offisielt anerkjent. I en liten landsby dypt inne i skogene i Gajapat-distriktet lever ekteparet Gangi og Sukru Bhuyan sammen med sine barn.

I fem av årets måneder livnærer familien seg på det de dyrker på en liten jordlapp i kanten av skogen som omslutter landsbyen, Raibada. I denne perioden sanker de også grønnsaker, frø, frukt, medisinplanter og byggematerialer (som gress) fra skogen. Disse forsyningene klarer de å leve av i fire måneder til. Uten skogen ville de sulte. De resterende tre månedene i året er de tvunget til å reise inn til storbyer som Bangalore eller Mumbai for å arbeide.

Rikdom under bakken – fattigdom på overflaten

Delstaten Orissa, som ligger ved Bengalbukta på den indiske halvøy, har mange og store mineralforekomster og anses som én av landets mest ressursrike delstater. Kvaliteten på mineralene i Orissa regnes for å være blant verdens beste.

Her finnes betydelige og for en stor del uutforskede reserver av kull, jernmalm, bauxitt, kromitt, kalkstein, dolomitt, mangan, granitt, tinn, nikkel, vanadium så vel som edelstener, og industrialiseringen av delstaten er i ferd med å skyte fart. Orissa har for enkelte mineralers vedkommende en betydelig andel av verdensreservene, ikke bare med hensyn til kvantitet, men også til kvalitet. Derfor står internasjonale selskaper i kø for å få tilgang.

En del av mineralene brukes i India, men en stor andel eksporteres til Kina, Japan, Sør-Afrika, Russland, Korea, Thailand, Malaysia, Indonesia, Ukraina, Nepal, USA og EU (Ota, A.B., 2006).

Motsetninger i vår globaliserte verden

Med sin kombinasjon av rikdom under og fattigdom over bakken er delstaten Orissa et bilde på flere av motsetningene i vår globaliserte verden, preget som den er av sosial ulikhet, kontinuerlig jakt på naturressurser og tvungen migrasjon. Gruvedriften i Orissa har gitt økonomiske gevinster for regionen, men disse blir ujevnt fordelt. Skogstammene betaler en høy pris, fordi deres bosteder står i fare når gruveselskapene søker tilgang til landområdene.

Seksti prosent av Orissas stammefolk lever i områder som har store mineralforekomster. Tradisjonen har imidlertid gjort at de ikke har hatt den offisielle eiendomsretten til disse landområdene. At stammefolk blir forflyttet til fordel for utbyggingsprosjekter knyttet til for eksempel gruvedrift, er ikke noe nytt fenomen. Men omfanget av disse forflytningene har endret seg de siste tiårene, og med den økonomiske utviklingen som har funnet sted siden 1991, har stadig flere stammer og områder blitt berørt (Ota, A.B., 2006).


Stadig større konsekvenser av Europas ressursbruk

I Europa er vi svært avhengige av naturressurser for å sikre vår økonomiske utvikling og velstand. Vi bruker nå mer ressurser enn det som er tilgjengelig lokalt, og er i stadig større grad nødt til å importere ressurser fra andre deler av verden.

Faktisk er mer enn 20 % av råvarene vi bruker i Europa, importert. I tillegg bruker vi indirekte betydelige mengder råvarer ettersom vi også importerer ferdigprodukter fra andre land.

Særlig er avhengigheten av import stor når det gjelder brennstoff og bergverksprodukter. Men Europa er også nettoimportør av fôr og kornprodukter til kjøtt- og melkeproduksjonen. Og mer enn halvparten av fisken som spises i EU, er importert. Vi har drevet rovdrift på våre egne fiskebestander, og nå bidrar vi til det samme andre steder.

Miljøbelastningene forbundet med ressursutvinning og vareproduksjon

– som avfallsproduksjon eller forbruk av vann og energi – har konsekvenser for opprinnelseslandene. Miljøkonsekvensene forbundet med utvinning av ressurser kan være store – for datamaskiner og mobiltelefoner kan de være mange ganger større enn dem som følger av produksjonen av selve produktet. Til tross for dette gjenspeiles disse miljøbelastningene sjelden i prisen eller andre signaler som forbrukerne baserer sine valg på.

Et annet eksempel på “innebygget” forbruk av naturressurser i handelsprodukter er vannet som blir brukt i produksjonen av en rekke eksporterte mat- og fiberprodukter. Slik produksjon medfører en indirekte og ofte implisitt eksport av vannressurser. For eksempel foregår 84 % av EUs bomullsrelaterte vannforbruk utenfor EU, hovedsakelig i vannfattige regioner med intensiv irrigasjon.

Les mer og se den fullstendige referanselisten i SOER 2010

 

Hvem nyttiggjør seg mest av naturens goder?

Bruken av naturressurser er forbundet med en rekke miljø- og samfunnsmessige problemstillinger.

“The Economics of Ecosystems and Biodiversity” (TEEB) – en omfattende analyse av den globale økonomiske betydningen av biologisk mangfold – kaster lys over sammenhengene mellom tap av biologisk mangfold og fattigdom.

Forskerne i TEEB-prosjektet har forsøkt å finne ut hvem som har størst direkte fordel av mange av de tjenestene økosystemene og det biologiske mangfoldet leverer. “Svaret,” skriver Pavan Sukhdev, som leder UNEPs initiativ for en grønn økonomi, “er at det først og fremst er de fattige.” De næringsveiene som berøres sterkest, er jordbruk for selvforsyning, husdyrhold, fiske og uformelt skogbruk – med andre ord næringsveier som svært mange av verdens fattige er avhengige av (EF, 2008).

Når biologisk mangfold går tapt i India, får dette også alvorlige konsekvenser for kvinner i skogsområdene fordi det berører deres rolle som sankere. Studier gjennomført i stammeområdene i Orissa og Chattisgarh har vist at avskogingen har ført til tap av levebrød, gjort at kvinner blir tvunget til å gå fire ganger lengre for å sanke mat i skogen, og fratatt dem tilgangen til medisinplanter. Resultatene av dette er redusert inntekt, hardere arbeid og svekket fysisk helse. Det er også dokumentasjon som viser at kvinners relative status i familien er høyere i landsbyer med god tilgang til skog, der deres bidrag til husholdningens inntekt er større enn i landsbyer som mangler naturressurser (Sarojini Thakur, 2008).

I Europa er vi ofte beskyttet mot de direkte konsekvensene av miljøødeleggelser – i hvert fall på kort sikt. Men for fattige mennesker som er avhengige av miljøet for å finne mat og ly, kan effektene være svært alvorlige. Der er ofte de svakeste i samfunnet som bærer den største byrden når naturlige systemer blir ødelagt, samtidig som de i liten eller ingen grad får nyte godt av fordelene.

Årlig tap av naturkapital estimeres gjerne til bare noen få prosent av BNP. Men hvis vi betrakter disse tapene i et menneskelig perspektiv, basert på rettferdighetsprinsippet og hvem som er mest avhengig av naturens goder – det vil si de fattige – da styrkes argumentene for å redusere disse tapene betraktelig.

Dette poenget er gyldig i hele verden. Det handler om verdens fattiges rett til levebrødet naturen gir dem, som utgjør minst halvparten av deres livsmidler, og som de ikke har mulighet til å erstatte (EF, 2008).

Naturkapital og økosystemtjenester

Begrepene “naturkapital” og “økosystemtjenester” står sentralt i debatten om forholdet mellom mennesker og miljø. For å forstå dem kan det være nyttig å tenke over hva de naturlige systemene faktisk gjør for oss.

Ta for eksempel skogene. Skogene kan gi oss mat i form av for eksempel frukt, honning, sopp og kjøtt. Hvis de forvaltes rett, kan de også forsyne økonomien med bærekraftige, fornybare ressurser som trevirke og ved. Men skogene utgjør også mye annet. Blant annet bidrar trær og vegetasjon til å sikre et sunt klima lokalt og globalt ved å absorbere forurensende stoffer og klimagasser. Jordsmonnet i skogene bryter ned avfall og renser vann. Dessuten reiser folk ofte lange avstander for å nyte skogenes skjønnhet og ro, eller for å drive med fritidssysler som jakt.

Alle disse tjenestene – forsyning av mat og fiber, regulering av klimaet og så videre – er av stor verdi. Vi ville betalt dyrt for en maskin som var i stand til å gjøre det samme. Derfor bør vi betrakte økosystemene som en form for kapital, som leverer tjenester til eieren, men også til andre mennesker, både i nærområdet og langt borte (som tilfellet er med klimaregulering). For at naturkapitalen skal fortsette å levere disse svært verdifulle tjenestene, er vi nødt til å bevare den ved å unngå å overbeskatte økosystemene og begrense forurensningen.

Verdien av våre skogers biologiske mangfold

Hovedårsaken til tap av biologisk mangfold i skoger er manglende forståelse av verdien dette mangfoldet har. For eksempel vil en beslutning om å gjøre et hektar skog som er rikt på biologisk mangfold, om til landbruksjord eller byggetomter, vanligvis være basert på umiddelbar gevinst. De mange ikke-målbare økologiske tjenestene disse økosystemene leverer, vies liten oppmerksomhet.

Medisin i Indias skoger

I tillegg til en rik flora og fauna har India også en av verdens rikeste plantemedisinske tradisjoner. Så mange som 8 000 plantearter blir regelmessig brukt som medisin i India, og 90–95 % av disse kommer fra skogen. Under 2 000 av disse plantene er offisielt dokumentert i det indiske medisinske systemet. Informasjonen om de øvrige er udokumentert og overføres muntlig som tradisjonell kunnskap. Bare 49 arter blir brukt i moderne medisin.

Biologisk mangfold er som en forsikring mot sykdom hos mennesker – en kunnskapsbank over potensielle botemidler mot sykdommer som kreft eller AIDS. Barken fra cinchona-treet inneholder for eksempel et stoff som brukes til å bekjempe malaria. Dessverre er vi ofte uvitende om hvilket tap samfunnet lider når en art dør ut.

Innholdet i denne delen er basert på rapporten Green accounting for Indian states project: the value of biodiversity in India’s forests (Gundimeda et al., 2006).

Styrken til å forbli værende

Globaliseringen kjennetegnes gjerne av bevegelighet – av mennesker, varer, rikdom og kunnskap; for eksempel. Å få stå i ro eller bli værende der man er, regnes generelt ikke for å være blant de viktigste menneskerettighetene. Men det er nettopp dette skogfolkene i Orissa og mange andre steder ønsker – å få lov til å bli værende der de er, der de har mat, ly og familie- og stammerelasjoner, og der de har levd i trygghet i mange generasjoner.

I en tid der vi ser en strøm av mennesker forflytte seg til byer og urbane områder, bør vi kanskje heller tenke på å gi folk mulighet til å bli værende der de er.

Geographical coverage

[+] Show Map

Dokumenter handlinger

Kommentarer

Det Europeiske Miljøbyrået (EEA)
Kongens Nytorv 6
1050 København K
Danmark
Telefon: +45 3336 7100