Personlige verktøy

neste
forrige
elementer

Fortsett til innholdet. | Gå til navigasjonen

Sound and independent information
on the environment

Du er her: Forside / Artikler / Om brønnen går tom - Vann og tilpasning til klimaendringene

Om brønnen går tom - Vann og tilpasning til klimaendringene

Endre språk
Topics: , ,
“Vannet blir stengt en eller to ganger i måneden, noen ganger oftere,” sier Barış Tekin fra sin leilighet i det historiske distriktet Beşiktaş i Istanbul, hvor han bor med sin kone og datter. “Vi har omtrent 50 liter flaskevann i leiligheten til klesvask og rengjøring, bare for sikkerhets skyld. Hvis vannet blir borte i lang tid, drar vi til min far eller min kones foreldre,” sier Barış, som er professor i økonomi ved Marmara-universitetet.

Den gamle leiligheten har ingen egen vanntank, så familien Tekins er knyttet direkte til den offentlige vannforsyningen i byen. Tørke i Vest-Tyrkia de siste to årene har ført til at vannet jevnlig stenges i inntil 36 timer om gangen.

Vannmangel er ikke noe nytt — Barış husker det fra barndommen. Selv om utbedringer av infrastrukturen betyr at mindre vann går til spille, er denne tørkeperioden spesielt alvorlig, og vannrasjonering om sommeren er noe byens 12 millioner innbyggere må leve med.

Konsekvensene av klimaendringene

Ekstrem varme og tørke, regn og flom rammer mange deler av Europa.

Sist sommer viste den spanske dagsavisen El Pais bilder av uttørkede elvefar samtidig som britiske The Guardian brakte foruroligende overskrifter om flom. Samtidig som de lokale myndighetene i Barcelona planla å importere vann med skip, vurderte britiske styresmakter landets flomsikring.

Årsakene er mange, men klimaendringene forventes å føre til hyppigere og alvorligere flommer. Selv om vi klarer å redusere utslippene, vil den opphopningen av klimagasser som allerede har funnet sted, resultere i en del klimaendringer – så det vil få konsekvenser. Det er derfor helt nødvendig å tilpasse seg, dvs. vurdere vår sårbarhet og treffe tiltak for å redusere risikoene. Denne analysen av tilpasninger til klimaendringene fokuserer på vannrelaterte spørsmål, hovedsakelig tørke.

Vannmangel og tørke

Etter hvert som temperaturen stiger, vil vannreservene i Sør-Europa minke. Samtidig vil landbruk og turisme kreve mer vann, særlig i de varmeste og tørreste områdene.

En økning i vanntemperaturen og mindre vannføring i elvene i sør vil også ha innvirkning på vannkvaliteten. Hyppigere forekomst av ekstremt regnvær og oversvømmelse vil øke faren for forurensning fra overvann og nødutslipp fra renseanlegg.

Våren 2008 var vannstanden i reservoarene som forsyner Barcelona så lave at det ble lagt planer om å få skipet inn vann. Kostnaden ble beregnet til EUR 22 millioner, som var prisen for seks skipslaster som hver kunne fylle ti olympiske svømmebasseng. Ferskvannet skulle hentes i Tarragona i det sørlige Catalonia, Marseille og Almeria, et av de tørreste områdene i Sør-Spania. Heldigvis kom regnet i mai, reservoarene ble fylt tilstrekkelig og planene ble lagt på hyllen. Diskusjoner om å avlede vann fra elver som Ebro og til og med Rhône i Frankrike pågår imidlertid ennå (1).

På Kypros opplever man nå en katastrofal tørke. Etterspørselen etter vann har økt de siste 17 årene og er nå på over 100 millioner kubikkmeter (m3) ferskvann årlig. De siste tre årene har bare henholdsvis 24, 39 og 19 millioner m3 vært tilgjengelig.

I fjor sommer ble det skipet inn vann fra Hellas for å bøte på vannmangelen. Innen september 2008 hadde 29 skip ankommet fra Hellas. Men så ble det vannmangel i Hellas, og dette gikk ut over forsyningene til Kypros. De kypriotiske myndighetene ble da tvunget til å iverksette nødtiltak, blant annet å redusere vannforsyningen med 30 %.

Ifølge tyrkiske myndigheter sank vannstanden i de statlige vannverkene gjennom hele sist sommer. Magasinene som forsyner Istanbul med drikkevann, hadde en fyllingsgrad på 28 %. Ankaras vannmagasiner, som skal forsyne fire millioner innbyggere med drikkevann, hadde en kapasitet på bare 1 %.

En rapport fra vannmyndigheten på Kreta tegnet et alarmerende bilde av grunnvanns-ressursene på øya. Grunnvannsspeilet, dvs. underjordiske reservoarer, hadde sunket med 15 meter siden 2005 på grunn av overpumping. Dette har ført til at sjøvann har begynt å sive inn og forurense de gjenværende forsyningene.

Utslippsreduksjoner og tilpasning

Klimagassene fører til at klimaet vårt endres. Det forventes at været i Sør-Europa vil bli varmere og tørrere, mens det i Nord- og Nordvest-Europa sannsynligvis vil bli mildere og våtere. De globale temperaturene vil fortsette å stige.

Medlemsstatene i EU er enige om at den globale temperaturøkningen må begrenses til 2 °C over førindustrielt nivå for å unngå kraftige endringer i klimaet.

Dette er hovedmålet for EUs “utslippsreduserende tiltak”. Reduksjonstiltakene fokuseres om å kutte utslippene av klimagasser. For å begrense temperaturstigningen til 2 °C må utslippene av klimagasser reduseres med 50 % innen 2050.

Men selv om utslippene stoppet i dag, ville klimaendringene fortsette i lang tid framover på grunn av den historiske opphopningen av klimagasser i atmosfæren. Konsekvensene er allerede ubestridelige, f.eks. i Arktis. Vi må begynne å tilpasse oss. Tilpasning vil si at vi må vurdere og ta hensyn til menneskers og natursystemers sårbarhet.

Bekjempelse av og tilpasning til klimaendringene er svært nært sammenknyttet. Jo bedre vi lykkes med å redusere utslippene, jo mindre vil behovet for tilpasning være.

Krisehåndtering er ikke det samme som tilpasning

Dagens tørke og vannkrise må løses på kort sikt for å sikre at folk har vann. Det må imidlertid også utarbeides en langsiktig tilpasningspolitikk. Lokale og nasjonale myndigheter, som er desperate etter å øke vannforsyningene, investerer i prosjekter som vannlagringsreservoarer, vannoverføring og avsaltingsanlegg som skal gjøre sjøvann egnet som drikkevann.

Middelhavslandene blir stadig mer avhengige av avsaltingsanlegg for å skaffe ferskvann. Spania har pr. i dag 700 avsaltingsanlegg som hver dag leverer nok vann til 8 millioner mennesker. Det forventes at avsaltingsvirksomheten i Spania vil fordobles i løpet av de kommende 50 årene.

Vannmangel er ikke bare et problem for Sør-Europa. I Storbritannia bygges nå det første avsaltingsanlegget i Øst‑London. Med en prislapp på GBP 200 millioner, over EUR 250 millioner, vil anlegget kunne levere 140 millioner liter vann daglig, nok til å forsyne 400 000 hjem. Ironisk nok mister det lokale vannverket som bygger anlegget mange millioner liter rent drikkevann hver dag på grunn av utette rør og dårlig infrastruktur.

Avsalting kan ha en berettiget rolle i den langsiktige vannforvaltningen, men prosessen med å gjøre saltvann om til drikkevann er som kjent svært energiintensiv. Et skritt i riktig retning er at noen anlegg nå bruker solenergi. Avsalting er imidlertid fortsatt dyrt. De saltholdige biproduktene fra prosessen er også vanskelige å deponere og kan skade miljøet.

 

Forvaltning av vannressursene

“Det er ofte over 40 °C her om sommeren, og luftfuktigheten kan være svært høy,” sier Barış fra Istanbul. “De lokale myndighetene er blitt mye flinkere til å advare oss, og de kan vanligvis fortelle oss hvor lenge vannet vil bli borte slik at vi kan planlegge. Men det virker ikke som de gjør mye for å gjøre noe med selve vannmangelen – de kan vel ikke få det til å regne mer,” sier han.

Regionale og nasjonale myndigheter i Tyrkia, og over hele Europa, kan bli flinkere til å forvalte vannressursene, altså iverksette tiltak for å redusere og styre etterspørselen i stedet for ganske enkelt å øke vannforsyningen.

Rammedirektivet for vann, som er EUs lovgivning hva vann angår, pålegger medlemsstatene å bruke prising av vannrelaterte tjenester som et virkemiddel til å fremme vern av vannressursene. Å sette en pris på vannet er faktisk en av de mest effektive måtene å påvirke vannforbruket på. Effektiv vannforvaltning må imidlertid også omfatte innsats for å redusere vanntap og informasjon om effektiv bruk av vann.


Bedre informasjon vil hjelpe oss å tilpasse oss

Water exploitation indexVannutnyttelsesindeksen (WEI) er et godt eksempel på den type informasjon som trengs for å få et overblikk over omfanget av problemene vi står overfor, og hvor vi finner dem.

Enkelt sagt viser indeksen tilgjengelige vannressurser i et land eller en region i forhold til mengden vann som brukes. En indeks på over 20 % tyder vanligvis på vannmangel. Som diagrammet viser, er det ni land som har knapphet på vann, eller ”vannstress”: Belgia, Bulgaria, Kypros, Tyskland, Italia, Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia, Malta, Spania og Storbritannia (England og Wales).

WEI-data for England viser at Sørøst‑England og London er særlig presset. Denne typen informasjon er avgjørende for effektivt å kunne tilpasse oss klimaendringene. Ved å forstå hvor mye vann som er tilgjengelig i en region, hvor det kommer fra og hvem som bruker det, vil vi være i stand til å utvikle effektive lokale strategier for å tilpasse oss klimaendringene.

 

Veien framover

En forestående rapport fra Det europeiske miljøbyrå ser nærmere på Alpene, som ofte blir beskrevet som “Europas vanntårn” ettersom 40 % av Europas ferskvann kommer fra denne fjellkjeden. Alperegionen har hatt en temperaturøkning på 1,48 °C de siste hundre årene – det dobbelte av verdensgjennomsnittet. Isbreer smelter, snølinjen trekker seg tilbake, og det skjer en gradvis endring i måten fjellkjeden samler opp og lagrer vann om vinteren for så å fordele det om sommeren, heter det i rapporten.

Alpene er avgjørende for vannforsyningen ikke bare i de åtte alpelandene, men også i store deler av kontinental-Europa ettersom mange av de store elvene faktisk har sine kilder her. Som sådan blir de et tungt symbol på omfanget av trusselen og den innsatsen som må til. Tilpasningsstrategiene og -politikken må omfatte lokale, grenseoverskridende og EU-dekkende elementer. Tilsynelatende urelaterte sektorer som landbruk og turisme, energiproduksjon og folkehelse må sees i sammenheng.

Til syvende og sist betyr tilpasning å revurdere hvor og hvordan vi lever, nå og i framtiden. Hvor skal vannet vårt komme fra? Hvordan skal vi beskytte oss mot ekstreme hendelser?

EEA-studier med fokus på arealdekke viser at det ofte er i kystområdene det foregår mest utbygging. Miljøbyråets rapport “The changing faces of Europe's coastal areas” viser til “Middelhavsmuren” med henvisning til at 50 % av kystlinjen rundt Middelhavet er utbygget. Vannmangel og tørke er allerede et problem i mange av disse regionene. Flere leiligheter, flere turister og flere golfbaner betyr økt etterspørsel etter vann. Også i kystområdene i Nord‑ og Vest-Europa, hvor det forventes mer flom, skjer utbyggingen raskt.

Integreringen av tilpasning i viktige politikkområder i EU har vært begrenset. Europakommisjonen vil imidlertid komme med en hvitbok om tilpasning i 2009. En rapport Miljøbyrået nylig ga ut, påpeker at bare sju av de 32 EEA‑landene så langt faktisk har vedtatt nasjonale strategier for tilpasning til klimaendringene. Alle medlemsstatene i EU er imidlertid travelt opptatt med å forberede, utarbeide og gjennomføre nasjonale tiltak basert på situasjonen i hvert land.

Den felles tankegangen som må til for å oppnå effektiv tilpasning, er ikke godt utviklet, men prosessen er i gang.

 

Referanser

IPCC, 2007. IPCC report, Climate ChangeImpacts, Adaptation and Vulnerability, April 2007.

EEA, 2006. The changing faces of Europe'scoastal areas. EEA Report No 6/2006.

EEA, 2008. Impacts of Europe's changing climate — 2008 indicator-based assessment. EEA Report No 4/2008.

EEA, 2009. Adaptation to water shortages in the Alps (under arbeid).

 

Footnotes

(1) Den 27. mai 2008 uttalte miljøverndepartementet i den spanske regionen Catalonia at det kraftige regnfallet den senere tiden hadde hjulpet på tørken i regionhovedstaden, og at myndighetene muligens ville kunne oppheve restriksjonene på bruk av vann. Mens fyllingsgraden i vannmagasinene i mars var på 20 %, er den nå på 44 %.

Relatert innhold

Geographic coverage

Dokumenter handlinger

Kommentarer

Det Europeiske Miljøbyrået (EEA)
Kongens Nytorv 6
1050 København K
Danmark
Telefon: +45 3336 7100